Then the question constantly becomes: who is the least critically ill, and who should give up their place for someone who needs the care more. And working in that way, balancing on a knife-edge day in and day out, year after year, is draining, and that is why the staff can't cope. (17 Dec 2021, in the article about the lack of space at the pediatric intensive care unit in Göteborg)
| | Då blir hela tiden frågan, vem är minst svårt sjuk och vem ska få lämna plats för den som behöver vården mer. Och att jobba på det sättet, att balansera på en sorts knivsudd dag ut och dag in, år ut och år in, är tärande och det är det som gör att personal inte orkar. (17 Dec 2021, i artikeln om platsbrist på barnintensiven i Göteborg)
| Da blir spørsmålet hele tiden hvem som er minst alvorlig syk, og hvem som skal måtte vike for den som trenger behandlingen mer. Og å jobbe på den måten, å balansere på en knivsegg dag ut og dag inn, år ut og år inn, er utmattende, og det er det som gjør at personalet ikke orker mer. (17 Dec 2021, i artikkelen om plassmangel på barneintensiven i Göteborg)
| Så bliver spørgsmålet hele tiden, hvem der er mindst alvorligt syg, og hvem der skal give pladsen videre til den, som har mere brug for plejen. Og at arbejde på den måde, at balancere på en knivsæg dag ud og dag ind, år ud og år ind, er opslidende, og det er det, der gør, at personalet ikke kan holde til det. (17 Dec 2021, i artiklen om pladsmangel på børneintensiven i Göteborg)
|