Personally, I'm not particularly proud. The only thing I am proud of is that I interviewed Anne Regine Førland, the psychiatrist for the deaf, and was the only one who did. That part is fine, but otherwise, I must admit I was just a small fish in a big pond here. (1 Sep 2006, reflecting on his role in the coverage of the Fritz Moen cases)
| | Personligen är jag inte något särskilt stolt. Det enda jag är stolt över är att jag intervjuade Anne Regine Førland, dövpsykiatern, och var den ende som gjorde det. Den biten är bra, men annars var jag bara en liten sparv i trandans här, det måste jag erkänna. (1 Sep 2006, när han reflekterar över sin roll i bevakningen av Fritz Moen-fallet)
| Personlig så er ikke jeg noe særlig stolt. Det eneste jeg er stolt av er at jeg intervjuet Anne Regine Førland, døvepsykiateren, og var den eneste som gjorde det. Den biten er grei, men ellers så var jeg bare en liten spurv i tranedansen her, det må jeg tilstå. (1 Sep 2006, når han reflekterer over sin rolle i dekningen av Fritz Moen-sakene)
| Personligt er jeg ikke nogen stor stolthed. Det eneste, jeg er stolt af, er at jeg interviewede Anne Regine Førland, døvepsykiateren, og var den eneste, der gjorde det. Den del er fin, men ellers var jeg bare en lille spurv i tranedansen her, det må jeg tilstå. (1 Sep 2006, da han reflekterer over sin rolle i dækningen af Fritz Moen-sagerne)
|