29 ordspråk av Octavio Paz

MX  Octavio Paz

Octavio Paz föddes den March 31st 1914 och dog den 19 April 1998 - Mexican writer
Mer info via Google.


en And to fill all these white pages that are left for me with the same monotonous question: at what hour do the hours end? And the anterooms, the memorials, the intrigues, the negotiations with the Janitor, the Rotating Chairman, the Secretary, the Associate, the Delegate. To glimpse the Influential from afar and to send my card each year to remind – who? – that in some corner, devoted, steady, plodding, although not very sure of my existence, I too await the coming of my hour, I too exist. No. I quit. Yes, I know, I could settle down in an idea, in a custom, in an obsession. Or stretch out on the coals of a pain or some hope and wait there, not making much noise. Of course it’s not so bad: I eat, drink, sleep, make love, observe the marked holidays and go to the beach in summer. People like me and I like them. I take my condition lightly: sickness, insomnia, nightmares, social gatherings, the idea of death, the little worm that burrows into the heart or the liver (the little worm that leaves its eggs in the brain and at night pierces the deepest sleep), the future at the expense of today – the today that never comes on time, that always loses its bets. No. I renounce my ration card, my I.D., my birth certificate, voter’s registration, passport, code number, countersign, credentials, safe conduct pass, insignia, tattoo, brand. The world stretches out before me, the vast world of the big, the little, and the medium. Universe of kings and presidents and jailors, of mandarins and pariahs and liberators and liberated, of judges and witnesses and the condemned: stars of the first, second, third and nth magnitudes, planets, comets, bodies errant and eccentric or routine and domesticated by the laws of gravity, the subtle laws of falling, all keeping step, all turning slowly or rapidly around a void. Where they claim the central sun lies, the solar being, the hot beam made out of every human gaze, there is nothing but a hole and less than a hole: the eye of a dead fish, the giddy cavity of the eye that falls into itself and looks at itself without seeing. There is nothing with which to fill the hollow center of the whirlwind. The springs are smashed, the foundations collapsed, the visible or invisible bonds that joined one star to another, one body to another, one man to another, are nothing but a tangle of wires and thorns, a jungle of claws and teeth that twist us and chew us and spit us out and chew us again. No one hangs himself by the rope of a physical law. The equations fall tirelessly into themselves. And in regard to the present matter, if the present matters: I do not belong to the masters. I don’t wash my hands of it, but I am not a judge, nor a witness for the prosecution, nor an executioner. I do not torture, interrogate, or suffer interrogation. I do not loudly plead for leniency, nor wish to save myself or anyone else. And for all that I don’t do and for all that they do to us, I neither ask forgiveness nor forgive. Their piety is as abject as their justice. Am I innocent? I’m guilty. Am I guilty? I’m innocent. (I’m innocent when I’m guilty, guilty when I’m innocent. I’m guilty when … but that is another song. Another song? It’s all the same song.) Guilty innocent, innocent guilty, the fact is I quit. I remember my loves, my conversation, my friendships. I remember it all, see it all, see them all. With melancholy, but without nostalgia. And above all, without hope. I know that it is immortal, and that, if we are anything, we are the hope of something. For me, expectation has spent itself. I quit the nevertheless, the even, the in spite of everything, the moratoriums, the excuses and forgiving. I know the mechanism of the trap of morality and the drowsiness of certain words. I have lost faith in all those constructions of stone, ideas, ciphers. I quit. I no longer defend this broken tower. And, in silence, I await the event. A light breeze, slightly chilly, will start to blow. The newspapers will talk of a cold wave. The people will shrug their shoulders and continue life as always. The first deaths will barely swell the daily count, and no one in the statistics bureau will notice that extra zero. But after a while everyone will begin to look at each other and ask: what’s happening? Because for months doors and windows are going to rattle, furniture and trees will creak. For years there will be a shivering in the bones and a chattering of teeth, chills and goose bumps. For years the chimneys, prophets, and chiefs will howl. The mist that hangs over stagnant ponds will drift into the city. And at noon beneath the equivocal sun, the breeze will drag the smell of dry blood from a slaughterhouse abandoned even by flies. No use going out or staying at home. No use erecting walls against the impalpable. A mouth will extinguish all the fires, a doubt will root up all the decisions. It will be everywhere without being anywhere. It will blur all the mirrors. Penetrating walls and convictions, vestments and well-tempered souls, it will install itself in the marrow of everyone. Whistling between body and body, crouching between soul and soul. And all the wounds will open because, with expert and delicate, although somewhat cold, hands, it will irritate sores and pimples, will burst pustules and swellings and dig into the old, badly healed wounds. Oh fountain of blood, forever inexhaustible! Life will be a knife, a gray and agile and cutting and exact and arbitrary blade that falls and slashes and divides. To crack, to claw, to quarter, the verbs that move with giant steps against us! It is not the sword that shines in the confusion of what will be. It is not the saber, but fear and the whip. I speak of what is already among us. Everywhere there are trembling and whispers, insinuations and murmurs. Everywhere the light wind blows, the breeze that provokes the immense Whiplash each time it unwinds in the air. Already many carry the purple insignia in their flesh. The light wind rises from the meadows of the past, and hurries closer to our time. (10 Jul 2026, a prose piece titled 'The Clerk’s Vision' (Visión del escribente) from the work 'Eagle or Sun?')
Mer information om detta ordspråk och citat! Och att fylla alla dessa vita sidor som återstår för mig med samma monotona fråga: vid vilken timme tar timmarna slut? Och förrummen, minnesmärkena, intrigerna, förhandlingarna med vaktmästaren, den roterande ordföranden, sekreteraren, biträdet, delegaten. Att skymta den inflytelserika på avstånd och varje år skicka mitt kort för att påminna – vem? – om att jag i något hörn, hängiven, stadig, saktmodig, om än inte särskilt säker på min egen existens, också väntar på min timmes ankomst, jag också existerar. Nej. Jag slutar. Ja, jag vet, jag skulle kunna slå mig ned i en idé, i en vana, i en besatthet. Eller sträcka ut mig på smärtans glöd eller något hopp och vänta där, utan att göra mycket väsen av mig. Visst är det inte så illa: jag äter, dricker, sover, älskar, iakttar de fastställda helgdagarna och åker till stranden på sommaren. Folk tycker om mig och jag tycker om dem. Jag tar min situation lätt: sjukdom, sömnlöshet, mardrömmar, sociala sammankomster, tanken på döden, den lilla masken som borrar sig in i hjärtat eller levern (den lilla masken som lämnar sina ägg i hjärnan och på natten genomborrar den djupaste sömnen), framtiden på bekostnad av idag – det idag som aldrig kommer i tid, som alltid förlorar sina vad. Nej. Jag avsäger mig mitt ransoneringskort, mitt id-kort, mitt födelsebevis, min röstlängd, mitt pass, mitt kodnummer, mitt lösenord, mina legitimationer, mitt fripass, mina insignier, min tatuering, mitt brännmärke. Världen breder ut sig framför mig, den vidsträckta världen av det stora, det lilla och det medelstora. Ett universum av kungar och presidenter och fängelsevaktare, av mandariner och pariaer och befriare och befriade, av domare och vittnen och dömda: stjärnor av första, andra, tredje och n:te storleksordningen, planeter, kometer, kroppar som är irrfärande och excentriska eller rutinmässiga och tämjda av gravitationens lagar, fallandets subtila lagar, alla i takt, alla vändande långsamt eller snabbt kring ett tomrum. Där man påstår att den centrala solen finns, det solara väsendet, den heta strålen skapad av varje mänsklig blick, finns inget annat än ett hål och mindre än ett hål: ögat av en död fisk, ögats svindlande hålrum som faller in i sig självt och betraktar sig självt utan att se. Det finns inget med vilket man kan fylla virvelvindens ihåliga centrum. Fjädrarna är krossade, grunderna har kollapsat, de synliga eller osynliga banden som förenade en stjärna med en annan, en kropp med en annan, en människa med en annan, är inget annat än ett nystan av trådar och törnen, en djungel av klor och tänder som vrider oss och tuggar oss och spottar ut oss och tuggar oss igen. Ingen hänger sig i en fysisk lags rep. Ekvationerna faller outtröttligt in i sig själva. Och vad gäller det aktuella ärendet, om det aktuella spelar någon roll: jag tillhör inte herrarna. Jag tvår inte mina händer från det, men jag är varken domare, åklagarens vittne eller bödel. Jag torterar inte, förhör inte och utsätts inte för förhör. Jag ber inte högljutt om nåd, och önskar inte rädda mig själv eller någon annan. Och för allt jag inte gör och för allt de gör mot oss, ber jag varken om förlåtelse eller förlåter. Deras fromhet är lika abjekt som deras rättvisa. Är jag oskyldig? Jag är skyldig. Är jag skyldig? Jag är oskyldig. (Jag är oskyldig när jag är skyldig, skyldig när jag är oskyldig. Jag är skyldig när ... men det är en annan visa. En annan visa? Det är samma visa.) Skyldig oskyldig, oskyldig skyldig, faktum är att jag slutar. Jag minns mina kärlekar, mina samtal, mina vänskaper. Jag minns allt, ser allt, ser dem alla. Med melankoli, men utan nostalgi. Och framför allt, utan hopp. Jag vet att det är odödligt, och att om vi är någonting, så är vi hoppet om något. För mig är förväntan förbrukad. Jag lämnar likväl, ändå, trots allt, moratorierna, ursäkterna och förlåtelsen. Jag känner till moralens fällas mekanism och vissa ords dvala. Jag har förlorat tron på alla dessa konstruktioner av sten, idéer, siffror. Jag slutar. Jag försvarar inte längre detta trasiga torn. Och i tystnad väntar jag på händelsen. En lätt bris, något kylig, kommer att börja blåsa. Tidningarna kommer att tala om en köldknäpp. Folk kommer att rycka på axlarna och fortsätta livet som vanligt. De första dödsfallen kommer knappt att öka det dagliga antalet, och ingen på statistikbyrån kommer att märka den extra nollan. Men efter ett tag kommer alla att börja se på varandra och fråga: vad händer? För i månader kommer dörrar och fönster att skaka, möbler och träd kommer att knaka. I åratal kommer det att finnas en darrning i benen och ett skattrande av tänder, frossa och gåshud. I åratal kommer skorstensfejarna, profeterna och ledarna att yla. Dimman som hänger över stillastående dammar kommer att driva in i staden. Och vid middagstid under den tvetydiga solen kommer brisen att dra med sig lukten av torrt blod från ett slakteri som övergivits till och med av flugorna. Det är ingen nytta att gå ut eller stanna hemma. Ingen nytta att resa väggar mot det ogripbara. En mun kommer att släcka alla eldar, ett tvivel kommer att rycka upp alla beslut. Det kommer att vara överallt utan att vara någonstans. Det kommer att grumla alla speglar. Genom att tränga igenom väggar och övertygelser, klädnader och välbalanserade själar, kommer det att installera sig i allas märg. Visslande mellan kropp och kropp, hukande mellan själ och själ. Och alla sår kommer att öppnas eftersom det, med expertis och delikatess, om än något kalla händer, kommer att irritera sår och finnar, spräcka pustler och svullnader och gräva i gamla, dåligt läkta sår. Åh, blodfontän, för evigt outtömlig! Livet kommer att vara en kniv, ett grått och smidigt och skärande och exakt och godtyckligt blad som faller och skär och delar. Att spräcka, att riva, att stycka, verben som rör sig med jättekliv mot oss! Det är inte svärdet som glimmar i förvirringen av det som ska komma. Det är inte sabeln, utan rädslan och piskan. Jag talar om det som redan finns bland oss. Överallt finns darrningar och viskningar, antydningar och mummel. Överallt blåser den lätta vinden, brisen som framkallar det enorma piskrapp varje gång den rullar ut i luften. Redan bär många det purpurfärgade insigniet i sitt kött. Den lätta vinden stiger från det förflutnas ängar och skyndar närmare vår tid. (10 Jul 2026, ur en prosatext med titeln 'Skrivarens vision' (Visión del escribente) från verket 'Örn eller sol?')
no Og å fylle alle disse hvite sidene som er igjen for meg med det samme monotone spørsmålet: når ender timene? Og venterommene, minnesmerkene, intrigene, forhandlingene med vaktmesteren, den roterende formannen, sekretæren, medarbeideren, delegaten. Å skimte den innflytelsesrike på avstand og sende visittkortet mitt hvert år for å minne – hvem? – om at i et eller annet hjørne, hengiven, stødig, sneglande, om enn ikke særlig sikker på min egen eksistens, venter jeg også på min times komme, jeg eksisterer også. Nei. Jeg gir opp. Ja, jeg vet, jeg kunne ha slått meg til ro i en idé, i en vane, i en besettelse. Eller strukket meg ut på glødene av en smerte eller et håp og ventet der, uten å lage mye lyd. Selvfølgelig er det ikke så verst: jeg spiser, drikker, sover, elsker, overholder de faste helligdagene og drar på stranden om sommeren. Folk liker meg og jeg liker dem. Jeg tar min tilstand lett: sykdom, søvnløshet, mareritt, sosiale sammenkomster, tanken på døden, den lille marken som graver seg inn i hjertet eller leveren (den lille marken som legger eggene sine i hjernen og om natten gjennomborer den dypeste søvn), fremtiden på bekostning av i dag – den i dag som aldri kommer i tide, som alltid taper sine veddemål. Nei. Jeg gir avkall på rasjoneringskortet mitt, legitimasjonen, fødselsattesten, manntallet, passet, kodenummeret, gjenkjennelsestegnet, fullmakten, insigniene, tatoveringen, brennmerket. Verden strekker seg ut foran meg, den enorme verden av det store, det lille og det mellomstore. Et univers av konger og presidenter og fangevoktere, av mandariner og pariaer og frigjørere og frigjorte, av dommere og vitner og de dømte: stjerner av første, andre, tredje og n-te størrelsesorden, planeter, kometer, legemer som er villfarne og eksentriske eller rutinepregede og temmet av tyngdelovene, fallens subtile lover, alle som holder takten, alle som dreier seg sakte eller raskt rundt et tomrom. Der de hevder at den sentrale solen ligger, det solare vesenet, den varme strålen skapt av hvert menneskelige blikk, finnes det ingenting annet enn et hull og mindre enn et hull: øyet til en død fisk, det svimlende hulrommet i øyet som faller inn i seg selv og ser på seg selv uten å se. Det finnes ingenting å fylle det hule sentrum av virvelvinden med. Fjærene er knust, fundamentene kollapset, de synlige eller usynlige båndene som bandt én stjerne til en annen, ett legeme til et annet, ett menneske til et annet, er ikke annet enn et kaos av ledninger og torner, en jungel av klør og tenner som vrenger oss og tygger oss og spytter oss ut og tygger oss igjen. Ingen henger seg med en fysisk lovs rep. Ligningene faller utrettelig inn i seg selv. Og når det gjelder det aktuelle anliggende, hvis det aktuelle betyr noe: jeg tilhører ikke herrene. Jeg vasker ikke hendene mine for det, men jeg er hverken dommer, eller et vitne for påtalemyndigheten, eller en bøddel. Jeg torturerer ikke, avhører ikke, eller utsettes for avhør. Jeg trygler ikke høylytt om nåde, og ønsker ikke å redde meg selv eller noen andre. Og for alt det jeg ikke gjør og for alt det de gjør mot oss, ber jeg hverken om tilgivelse eller tilgir jeg. Deres fromhet er like avskyelig som deres rettferdighet. Er jeg uskyldig? Jeg er skyldig. Er jeg skyldig? Jeg er uskyldig. (Jeg er uskyldig når jeg er skyldig, skyldig når jeg er uskyldig. Jeg er skyldig når ... men det er en annen sang. En annen sang? Det er alt den samme sangen.) Skyldig uskyldig, uskyldig skyldig, faktum er at jeg gir opp. Jeg husker mine kjærligheter, mine samtaler, mine vennskap. Jeg husker alt, ser alt, ser dem alle. Med melankoli, men uten nostalgi. Og fremfor alt, uten håp. Jeg vet at det er udødelig, og at hvis vi er noe som helst, så er vi håpet om noe. For meg er forventningen brukt opp. Jeg gir opp det «likevel», det «selv om», det «tross alt», moratoriene, unnskyldningene og tilgivelsen. Jeg kjenner mekanismen i moralens felle og døsigheten i visse ord. Jeg har mistet troen på alle disse konstruksjonene av stein, ideer, siffer. Jeg gir opp. Jeg forsvarer ikke lenger dette ødelagte tårnet. Og i stillhet venter jeg på hendelsen. En lett bris, litt kjølig, vil begynne å blåse. Avisene vil snakke om en kuldebølge. Folk vil trekke på skuldrene og fortsette livet som vanlig. De første dødsfallene vil knapt øke det daglige tallet, og ingen på statistikkontoret vil legge merke til det ekstra nullet. Men etter en stund vil alle begynne å se på hverandre og spørre: hva er det som skjer? For i måneder vil dører og vinduer riste, møbler og trær vil knirke. I år vil det være en skjelving i beina og et klaprende av tenner, frysninger og gåsehud. I år vil skorsteinene, profetene og lederne hyle. Tåken som henger over stillestående dammer vil drive inn i byen. Og midt på dagen, under den tvetydige solen, vil brisen dra med seg lukten av tørket blod fra et slakteri som selv fluene har forlatt. Det nytter ikke å gå ut eller bli hjemme. Det nytter ikke å reise murer mot det uhåndgripelige. En munn vil slukke alle bålene, en tvil vil rive opp alle beslutningene med roten. Det vil være overalt uten å være noe sted. Det vil tåkelegge alle speilene. Det vil trenge gjennom vegger og overbevisninger, gevanter og velstemte sjeler, det vil installere seg i marg og bein hos alle. Plystrende mellom kropp og kropp, hukende mellom sjel og sjel. Og alle sårene vil åpne seg fordi det, med kyndige og delikate, om enn noe kalde hender, vil irritere sår og kviser, sprekke pustler og hevelser og grave seg inn i de gamle, dårlig helede sårene. Å, blodfontene, evig utømmelig! Livet vil være en kniv, et grått og smidig og skjærende og eksakt og vilkårlig blad som faller og hugger og deler. Å sprekke, å rive, å partere, verbene som beveger seg med kjempeskritt mot oss! Det er ikke sverdet som skinner i forvirringen av det som skal komme. Det er ikke sabelen, men frykten og pisken. Jeg snakker om det som allerede er blant oss. Overalt er det skjelvinger og hvisking, antydninger og mumling. Overalt blåser den lette vinden, brisen som provoserer det enorme piskeslaget hver gang den ruller seg ut i luften. Allerede bærer mange det lilla insigniet i kjøttet sitt. Den lette vinden stiger fra fortidens enger og skynder seg nærmere vår tid. (10 Jul 2026, et prosastykke med tittelen 'Skriverens visjon' (Visión del escribente) fra verket 'Ørn eller sol?')
dk Og for at fylde alle disse hvide sider, der er tilbage til mig, med det samme monotone spørgsmål: hvornår ender timerne? Og forstuerne, mindesmærkerne, intrigerne, forhandlingerne med Portneren, den Roterende Formand, Sekretæren, Assistenten, Delegaten. At skimte De Indflydelsesrige på afstand og sende mit visitkort hvert år for at minde – hvem? – om at jeg i et hjørne, hengiven, standhaftig, slidende, omend ikke særlig sikker på min egen eksistens, også afventer min times komme, at jeg også eksisterer. Nej. Jeg stopper. Ja, jeg ved det, jeg kunne slå mig ned i en idé, i en vane, i en besættelse. Eller strække mig ud på smerten eller et håbs gløder og vente der, uden at lave meget larm. Selvfølgelig er det ikke så slemt: jeg spiser, drikker, sover, elsker, overholder de faste helligdage og tager på stranden om sommeren. Folk kan lide mig, og jeg kan lide dem. Jeg tager min tilstand let: sygdom, søvnløshed, mareridt, sociale sammenkomster, tanken om døden, den lille orm, der graver sig ind i hjertet eller leveren (den lille orm, der efterlader sine æg i hjernen og om natten gennemborer den dybeste søvn), fremtiden på bekostning af i dag – det i dag, der aldrig kommer til tiden, der altid taber sine væddemål. Nej. Jeg giver afkald på mit rationeringskort, mit ID, min fødselsattest, min vælgerregistrering, mit pas, mit kodenummer, mit modetegn, mine legitimationspapirer, mit fripas, mine insignier, min tatovering, mit brændemærke. Verden strækker sig ud foran mig, den enorme verden af det store, det lille og det mellemstore. Et univers af konger og præsidenter og fængselsbetjente, af mandariner og pariaer og befriere og befriede, af dommere og vidner og de dømte: stjerner af første, anden, tredje og n-te størrelse, planeter, kometer, kroppe, der er vildfarne og excentriske eller rutineprægede og tæmmet af tyngdelovene, faldets subtile love, alle i takt, alle drejende langsomt eller hurtigt omkring et tomrum. Der hvor man påstår, at den centrale sol befinder sig, det solare væsen, den varme stråle skabt af ethvert menneskeligt blik, er der intet andet end et hul og mindre end et hul: øjet af en død fisk, øjets svimlende hulrum, der falder ind i sig selv og ser på sig selv uden at se. Der er intet, hvormed man kan fylde hvirvelvindens hule centrum. Fjederne er knust, fundamenterne kollapset, de synlige eller usynlige bånd, der bandt én stjerne til en anden, én krop til en anden, ét menneske til et andet, er intet andet end et sammenfiltret rod af ledninger og torne, en jungle af kløer og tænder, der vrider os og tygger os og spytter os ud og tygger os igen. Ingen hænger sig selv i en fysisk lovs reb. Ligningerne falder utrætteligt ind i sig selv. Og hvad angår det nuværende anliggende, hvis det nu betyder noget: jeg tilhører ikke mestrene. Jeg vasker ikke mine hænder for det, men jeg er hverken dommer, anklagers vidne eller bøddel. Jeg torturerer ikke, afhører ikke eller undergår afhøring. Jeg bønfalder ikke højlydt om nåde, ej heller ønsker jeg at redde mig selv eller nogen andre. Og for alt det, jeg ikke gør, og for alt det, de gør mod os, beder jeg hverken om tilgivelse eller tilgiver. Deres fromhed er lige så afskyelig som deres retfærdighed. Er jeg uskyldig? Jeg er skyldig. Er jeg skyldig? Jeg er uskyldig. (Jeg er uskyldig, når jeg er skyldig, skyldig når jeg er uskyldig. Jeg er skyldig når … men det er en anden sang. En anden sang? Det er alt sammen den samme sang.) Skyldig uskyldig, uskyldig skyldig, faktum er, at jeg stopper. Jeg husker mine kærligheder, mine samtaler, mine venskaber. Jeg husker det hele, ser det hele, ser dem alle. Med melankoli, men uden nostalgi. Og fremfor alt, uden håb. Jeg ved, at det er udødeligt, og at vi, hvis vi er noget, er håbet om noget. For mig er forventningen brugt op. Jeg forlader det 'ikke desto mindre', det 'selv', det 'trods alt', moratorierne, undskyldningerne og tilgivelsen. Jeg kender moralens fælde-mekanisme og visse ords døsighed. Jeg har mistet troen på alle disse konstruktioner af sten, idéer, ciffere. Jeg stopper. Jeg forsvarer ikke længere dette ødelagte tårn. Og i stilhed afventer jeg begivenheden. En let brise, en smule kølig, vil begynde at blæse. Aviserne vil tale om en kuldebølge. Folk vil trække på skuldrene og fortsætte livet som altid. De første dødsfald vil knap nok øge det daglige antal, og ingen på statistikbureauet vil bemærke det ekstra nul. Men efter et stykke tid vil alle begynde at se på hinanden og spørge: hvad sker der? For i måneder vil døre og vinduer rasle, møbler og træer vil knirke. I årevis vil der være en rysten i knoglerne og et klapren af tænder, gys og gåsehud. I årevis vil skorstene, profeter og høvdinge hyle. Tågen, der hænger over stillestående damme, vil drive ind i byen. Og ved middagstid under den tvetydige sol vil brisen slæbe lugten af tørt blod med sig fra et slagteri, der er forladt selv af fluerne. Det nytter ikke at gå ud eller blive hjemme. Det nytter ikke at rejse mure mod det uhåndgribelige. En mund vil slukke alle bålene, en tvivl vil rykke alle beslutninger op med rode. Det vil være overalt uden at være nogen steder. Det vil sløre alle spejle. Det vil gennemtrænge mure og overbevisninger, klæder og velstemte sjæle; det vil installere sig i alles marv. Fløjtende mellem krop og krop, krumbøjende mellem sjæl og sjæl. Og alle sår vil åbne sig, fordi det med kyndige og delikate, omend noget kolde hænder, vil irritere sår og bumser, sprænge pustler og hævelser og grave sig ind i de gamle, dårligt helede sår. Åh, blodfontæne, for evigt uudtømmelig! Livet vil være en kniv, et gråt og adræt og skærende og præcist og vilkårligt blad, der falder og flænger og deler. At knække, at kradse, at partere, de verber, der bevæger sig med kæmpeskridt mod os! Det er ikke sværdet, der skinner i forvirringen af det, der vil komme. Det er ikke sablen, men frygten og pisken. Jeg taler om det, der allerede er iblandt os. Overalt er der rysten og hvisken, antydninger og mumlen. Overalt blæser den lette vind, brisen, der fremprovokerer det enorme Piskesmæld, hver gang den folder sig ud i luften. Allerede bærer mange det lilla insignie i deres kød. Den lette vind rejser sig fra fortidens enge og skynder sig nærmere vores tid. (10 Jul 2026, et prosastykke med titlen 'Skriverens vision' (Visión del escribente) fra værket 'Ørn eller sol?')

en If you are the amber mare I am the road of blood If you are the first snow I am he who lights the hearth of dawn If you are the tower of night I am the spike burning in your mind If you are the morning tide I am the first bird’s cry If you are the basket of oranges I am the knife of the sun If you are the stone altar I am the sacrilegious hand If you are the sleeping land I am the green cane If you are the wind’s leap I am the buried fire If you are the water’s mouth I am the mouth of moss If you are the forest of the clouds I am the axe that parts it If you are the profaned city I am the rain of consecration If you are the yellow mountain I am the red arms of lichen If you are the rising sun I am the road of blood. (10 Jul 2026, in the poem titled 'Motion/Movimiento' from his Collected Poems 1957-1987.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Om du är det bärnstensfärgade stoet
är jag blodets väg
Om du är den första snön
är jag han som tänder gryningens härd
Om du är nattens torn
är jag spiken som brinner i ditt sinne
Om du är morgonens tidvatten
är jag den första fågelns skri
Om du är korgen med apelsiner
är jag solens kniv
Om du är stenaltaret
är jag den sakrilegiska handen
Om du är det sovande landet
är jag det gröna vassröret
Om du är vindens språng
är jag den begravda elden
Om du är vattnets mun
är jag mossans mun
Om du är molnens skog
är jag yxan som klyver den
Om du är den vanhelgade staden
är jag vigselns regn
Om du är det gula berget
är jag lavens röda armar
Om du är den uppgående solen
är jag blodets väg.
(10 Jul 2026, i dikten med titeln 'Motion/Movimiento' från hans Collected Poems 1957-1987.)
no Hvis du er den ravgule hoppa
er jeg blodets vei
Hvis du er den første snøen
er jeg han som tenner gryningens ildsted
Hvis du er nattens tårn
er jeg spissen som brenner i ditt sinn
Hvis du er morgenfloen
er jeg den første fuglens skrik
Hvis du er kurven med appelsiner
er jeg solens kniv
Hvis du er steinalteret
er jeg den sakrilegiske hånden
Hvis du er det sovende landet
er jeg det grønne røret
Hvis du er vindens sprang
er jeg den begravde ilden
Hvis du er vannets munn
er jeg mosenes munn
Hvis du er skyenes skog
er jeg øksen som kløver den
Hvis du er den skjendte byen
er jeg vigselsregnet
Hvis du er det gule fjellet
er jeg lavens røde armer
Hvis du er den oppgående sol
er jeg blodets vei.
(10 Jul 2026, i diktet med tittelen 'Motion/Movimiento' fra hans Collected Poems 1957-1987.)
dk Hvis du er den ravfarvede hoppe
er jeg blodets vej
Hvis du er den første sne
er jeg ham, der tænder daggryets ildsted
Hvis du er nattens tårn
er jeg spydspidsen, der brænder i dit sind
Hvis du er morgenfloden
er jeg den første fugls skrig
Hvis du are kurven med appelsiner
er jeg solens kniv
Hvis du er stenalteret
er jeg den sakrilegiske hånd
Hvis du er det sovende land
er jeg det grønne rør
Hvis du er vindens spring
er jeg den begravede ild
Hvis du er vandets mund
er jeg mossets mund
Hvis du er skyernes skov
er jeg øksen, der kløver den
Hvis du er den vanhelligede by
er jeg indvielsens regn
Hvis du er det gule bjerg
er jeg lavens røde arme
Hvis du er den opgående sol
er jeg blodets vej.
(10 Jul 2026, i digtet med titlen 'Motion/Movimiento' fra hans Collected Poems 1957-1987.)

en Si tú eres la yegua de ámbar yo soy el camino de sangre Si tú eres la primer nevada yo soy el que enciende el brasero del alba Si tú eres la torre de la noche yo soy el clavo ardiendo en tu frente Si tú eres la marea matutina yo soy el grito del primer pájaro Si tú eres la cesta de naranjas yo soy el cuchillo de sol Si tú eres el altar de piedra yo soy la mano sacrílega Si tú eres la tierra acostada yo soy la caña verde Si tú eres el salto del viento yo soy el fuego enterrado Si tú eres la boca del agua yo soy la boca del musgo Si tú eres el bosque de las nubes yo soy el hacha que las parte Si tú eres la ciudad profanada yo soy la lluvia de consagración Si tú eres la montaña amarilla yo soy los brazos rojos del liquen Si tú eres el sol que se levanta yo soy el camino de sangre. (10 Jul 2026, in the poem titled 'Movimiento' (Motion), included in his Collected Poems 1957-1987.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Om du är bärnstensstutten
är jag blodets väg
Om du är den första snön
är jag den som tänder gryningens glöd
Om du är nattens torn
är jag den brinnande spiken i din panna
Om du är morgonens tidvatten
är jag den första fågelns skri
Om du är korgen med apelsiner
är jag solens kniv
Om du är stenaltaret
är jag den sakrilegiska handen
Om du är den liggande jorden
är jag det gröna vasset
Om du är vindens språng
är jag den begravda elden
Om du är vattnets mun
är jag mossans mun
Om du är molnskogen
är jag yxan som klyver dem
Om du är den skändade staden
är jag vigselns regn
Om du är det gula berget
är jag lavens röda armar
Om du är solen som går upp
är jag blodets väg.
(10 Jul 2026, i dikten med titeln 'Movimiento' (Rörelse), inkluderad i hans Collected Poems 1957-1987.)
no Hvis du er ravhoppen
er jeg blodveien
Hvis du er det første snøfallet
er jeg den som tenner gryningens glør
Hvis du er nattens tårn
er jeg den glødende spikeren i din panne
Hvis du er morgenens tidevann
er jeg den første fuglens skrik
Hvis du er kurven med appelsiner
er jeg solkniven
Hvis du er steinalteret
er jeg den sakrilegiske hånden
Hvis du er jorden som ligger
er jeg det grønne sivet
Hvis du er vindens sprang
er jeg den begravde ilden
Hvis du er vannets munn
er jeg mosens munn
Hvis du er skyenes skog
er jeg øksen som kløver dem
Hvis du er den skjendte byen
er jeg vigselsregnet
Hvis du er det gule fjellet
er jeg lavens røde armer
Hvis du er solen som stiger
er jeg blodveien.
(10 Jul 2026, i diktet med tittelen 'Movimiento' (Bevegelse), inkludert i hans Collected Poems 1957-1987.)
dk Hvis du er ravhoppen
er jeg blodets vej
Hvis du er det første snefald
er jeg ham, der tænder morgenrødens gløder
Hvis du er nattens tårn
er jeg det brændende søm i din pande
Hvis du er morgenens tidevand
er jeg den første fugls skrig
Hvis du er kurven med appelsiner
er jeg solens kniv
Hvis du er stenalteret
er jeg den sakrilegiske hånd
Hvis du er den liggende jord
er jeg det grønne rør
Hvis du er vindens spring
er jeg den begravede ild
Hvis du er vandets mund
er jeg mossets mund
Hvis du er skyernes skov
er jeg øksen, der kløver dem
Hvis du er den skændede by
er jeg indvielsens regn
Hvis du er det gule bjerg
er jeg lavens røde arme
Hvis du er solen, der står op
er jeg blodets vej.
(10 Jul 2026, i digtet med titlen 'Movimiento' (Bevægelse), inkluderet i hans Collected Poems 1957-1987.)

en Y llenar todas estas hojas en blanco que me faltan con la misma, monótona pregunta: ¿a qué horas se acaban las horas? Y las antesalas, los memoriales, las intrigas, las gestiones ante el Portero, el Oficial en Turno, el Secretario, el Adjunto, el Sustituto. Vislumbrar de lejos al Influyente y enviar cada año mi tarjeta para recordar – ¿a quién? – que en algún rincón, decidido, firme, insistente, aunque no muy seguro de mi existencia, yo también aguardo la llegada de mi hora, yo también existo. No, abandono mi puesto. Sí, ya sé, podría sentarme en una idea, en una costumbre, en una obstinación. O tenderme sobre las ascuas de un dolor o una esperanza cualquiera y allí aguardar, sin hacer mucho ruido. Cierto, me va mal: como, bebo, duermo, fornico, guardo las fiestas de guardar y en el verano voy a la playa. Las gentes me quieren y yo las quiero. Llevo con ligereza mi condición: las enfermedades, el insomnio, las pesadillas, los ratos de expansión, la idea de la muerte, el gusanito que escarba el corazón o el hígado (el gusanito que deposita sus huevecillos en el cerebro y perfora en la noche el sueño más espeso), el mañana a expensas del hoy – el hoy que nunca llega a tiempo, que pierde siempre sus apuestas -. No: renuncio a la tarjeta de racionamiento, a la cédula de identidad, al certificado de supervivencia, a la ficha de filación, al pasaporte, al número clave, a la contraseña, a la credencial, al salvoconducto, a la insignia, al tatuaje y al herraje. Frente a mí se extiende el mundo, el vasto mundo de los grandes, pequeños y medianos. Universo de reyes y presidentes y carceleros, de mandarines y parias y libertadores y libertos, de jueces y testigos y condenados: estrellas de primera, segunda, tercera y magnitudes, planetas, cometas, cuerpos errantes y excéntricos o rutinarios y domesticados por las leyes de la gravedad, las sutiles leyes de la caída, todos llevando el compás, todos girando, despacio o velozmente, alrededor de una ausencia. En donde dijeron que estaba el sol central, el ser solar, el haz caliente hecho de todas las miradas humanas, no hay sino un hoyo y menos que un hoyo: el ojo de pez muerto, la oquedad vertiginosa del ojo que cae en sí mismo y se mira sin mirarse. Y no hay nada con que rellenar el hueco centro del torbellino. Se rompieron los resortes, los fundamentos se desplomaron, los lazos visibles o invisibles que unían una estrella a otra, un cuerpo a otro, un hombre a otro, no son sino un enredijo de alambres y pinchos, una maraña de garras y dientes que nos retuercen y mastican y escupen y nos vuelven a masticar. Nadie se ahorca con la cuerda de una ley física. Las ecuaciones caen incansablemente en sí mismas. Y en cuanto al quehacer de ahora y al qué hacer con el ahora: no pertenezco a los señores. No me lavo las manos, pero no soy juez, ni testigo de cargo, ni ejecutor. Ni torturo, ni interrogo, ni sufro el interrogatorio. No pido a voces mi condena, ni quiero salvarme, ni salvar a nadie. Y por todo lo que no hago, y por todo lo que nos hacen, ni pido perdón ni perdono. Su piedad es tan abyecta como su justicia. ¿Soy inocente? Soy culpable. ¿Soy culpable ? Soy inocente. (Soy inocente cuando soy culpable, culpable cuando soy inocente. Soy culpable cuando … pero eso es otra canción. ¿Otra canción? Todo es la misma canción.) Culpable inocente, inocente culpable, la verdad es que abandono mi puesto. Recuerdo mis amores, mis pláticas, mis amistades. Lo recuerdo todo, lo veo todo, veo a todos. Con melancolía, pero sin nostalgia. Y sobre todo, sin esperanza. Ya sé que es inmortal y que, si somos algo, somos esperanza de algo. A mí ya me gastó la espera. Abandono el no obstante, el aún, el a pesar de todo, las moratorias, las disculpas y los exculpantes. Conozco el mecanismo de las trampas de la moral y el poder adormecedor de ciertas palabras. He perdido la fe en todas estas construcciones de piedra, ideas, cifras. Cedo mi puesto. Yo ya no defiendo esta torre cuarteada. Y, en silencio, espero el acontecimiento. Soplará un vientecillo apenas helado. Los periódicos hablarán de una onda fría. Las gentes se alzarán de hombros y continuarán la vida de siempre. Los primeros muertos apenas hincharán un poco más la cifra cotidiana y nadie en los servicios de estadística advertirá ese cero de más. Pero al cabo del tiempo todos empezarán a mirarse y preguntarse: ¿qué pasa? Porque durante meses van a temblar puertas y ventanas, van a crujir muebles y árboles. Durante años habrá tembladera de huesos y entrechocar de dientes, escalofrío y carne de gallina. Durante años aullarán las chimeneas, los profetas y los jefes. La niebla que cabecea en los estanques podridos vendrá a pasearse a la cuidad. Y al mediodía, bajo el sol equívoco, el vientecillo arrastrará el olor de la sangre seca de un matadero abandonado ya hasta por las moscas. Inútil salir o quedarse en casa. Inútil levantar murallas contra el impalpable. Una boca apagará todos los fuegos, una duda arrancará de cuajo todas las decisiones. Eso va a estar en todas partes, sin estar en ninguna. Empañará todos los espejos. Atravesando paredes y convicciones, vestiduras y almas bien templadas, se instalará en la médula de cada uno. Entre cuerpo y cuerpo, silbante; entre alma y alma, agazapado. Y todas las heridas se abrirán, porque con manos expertas y delicadas, aunque un poco frías, irritará llagas y pústulas, reventará granos e hinchazones, escarbará en las viejas heridas mal cicatrizadas. ¡Oh fuente de la sangre, inagotable siempre! La vida será un cuchillo, una hoja gris y ágil y tajante y exacta y arbitraria que cae y rasga y separa. ¡Hendir, desgarrar, descuartizar, verbos que vienen ya a grandes pasos contra nosotros! No es la espada lo que brilla en la confusión de lo que viene. No es el sable, sino el miedo y el látigo. Hablo de lo que ya está entre nosotros. En todas partes hay temblor y cuchicheo, susurro y medias palabras. En todas partes sopla el vientecillo, la leve brisa que provoca la inmensa Fusta cada vez que se desenrolla en el aire. Y muchos ya llevan en la carne la insignia morada. El vientecillo se levanta de las praderas del pasado y se acerca trotando a nuestro tiempo. (10 Jul 2026, a prose piece titled 'Visión del escribente' (The Clerk's Vision) featured in the Nobel Library.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Och fylla alla dessa tomma blad som jag saknar med samma, monotona fråga: när tar timmarna slut? Och väntrummen, minnesstunderna, intrigerna, ärendena hos Portvakten, Tjänstemannen i tjänst, Sekreteraren, Assistenten, Vikarien. Att skymta den Inflytelserika på avstånd och varje år skicka mitt kort för att påminna – vem? – om att jag i något hörn, beslutsam, fast, envis, om än inte särskilt säker på min egen existens, också väntar på att min timme ska slå, att jag också existerar. Nej, jag lämnar min post. Jo, jag vet, jag skulle kunna sitta fast i en idé, i en vana, i en envishet. Eller lägga mig över glöden av en smärta eller något hopp och där vänta, utan att göra mycket väsen av mig. Visst, det går mig illa: jag äter, dricker, sover, ligger, håller helgdagar och på sommaren åker jag till stranden. Folk tycker om mig och jag tycker om dem. Jag bär mitt tillstånd med lätthet: sjukdomarna, sömnlösheten, mardrömmarna, stunderna av expansion, tanken på döden, den lilla masken som gräver i hjärtat eller levern (den lilla masken som lägger sina ägg i hjärnan och genomborrar nattens tätaste sömn), morgondagen på bekostnad av idag – det idag som aldrig kommer i tid, som alltid förlorar sina vad. Nej: jag avsäger mig ransoneringskortet, identitetskortet, levnadsintyget, personakten, passet, lösenordet, koden, legitimationen, frile Swedenpasset, insignien, tatueringen och bojan. Framför mig breder världen ut sig, den vidsträckta världen av stora, små och medelstora. Ett universum av kungar och presidenter och fängelsevaktare, av mandariner och paria och befriare och frigivna, av domare och vittnen och dömda: stjärnor av första, andra, tredje storleksklass, planeter, kometer, vilsna och excentriska kroppar eller rutinmässiga och tämjda av gravitationens lagar, fallets subtila lagar, alla som följer takten, alla som roterar, långsamt eller snabbt, kring en frånvaro. Där man sade att den centrala solen fanns, det solara väsendet, den heta strålen gjord av alla mänskliga blickar, finns inget annat än ett hål och mindre än ett hål: det döda fiskögat, den svindlande tomheten hos ögat som faller in i sig självt och betraktar sig utan att se. Och det finns inget att fylla virvelns tomma centrum med. Fjädrarna brast, grundvalarna störtade samman, de synliga eller osynliga banden som förenade en stjärna med en annan, en kropp med en annan, en människa med en annan, är inget annat än ett nystan av ståltråd och taggar, ett virrvarr av klor och tänder som vrider och tuggar och spottar ut oss och tuggar oss igen. Ingen hänger sig med en fysisk lags rep. Ekvationerna faller outtröttligt in i sig själva. Och vad gäller nuets syssla och vad man ska göra med nuet: jag tillhör inte herrarna. Jag tvättar inte mina händer, men jag är varken domare, åklagares vittne eller bödel. Jag torterar inte, jag förhör inte, och jag utstår inte förhör. Jag kräver inte min dom högt, jag vill inte rädda mig själv, och inte rädda någon annan. Och för allt jag inte gör, och för allt man gör med oss, ber jag varken om förlåtelse eller förlåter jag. Deras barmhärtighet är lika avskyvärd som deras rättvisa. Är jag oskyldig? Jag är skyldig. Är jag skyldig? Jag är oskyldig. (Jag är oskyldig när jag är skyldig, skyldig när jag är oskyldig. Jag är skyldig när … men det är en annan visa. En annan visa? Allt är samma visa.) Skyldig oskyldig, oskyldig skyldig, sanningen är att jag lämnar min post. Jag minns mina kärlekar, mina samtal, mina vänskaper. Jag minns allt, jag ser allt, jag ser alla. Med melankoli, men utan nostalgi. Och framför allt, utan hopp. Jag vet redan att det är odödligt och att, om vi är något, så är vi hoppet om något. För mig är väntan redan förbrukad. Jag överger det 'likväl', det 'ännu', det 'trots allt', anståndstiderna, ursäkterna och rättfärdigandena. Jag känner till moralens fällors mekanism och den bedövande kraften hos vissa ord. Jag har förlorat tron på alla dessa konstruktioner av sten, idéer, siffror. Jag avträder min post. Jag försvarar inte längre detta spruckna torn. Och i tystnad väntar jag på händelsen. En knappt iskall vind kommer att blåsa. Tidningarna kommer att tala om en köldvåg. Folk kommer att rycka på axlarna och fortsätta livet som vanligt. De första döda kommer knappt att höja den dagliga siffran något, och ingen vid statistikbyrån kommer att märka den extra nollan. Men med tiden kommer alla att börja se på varandra och fråga: vad händer? För under månader kommer dörrar och fönster att skaka, möbler och träd kommer att knaka. Under år kommer benen att darra och tänderna att skramla, frossa och gåshud. Under år kommer skorstenarna, profeterna och ledarna att yla. Dimman som vilar över de ruttnande dammarna kommer att promenera in i staden. Och vid middagstid, under den tvetydiga solen, kommer vinden att föra med sig lukten av torkat blod från ett slakteri som övergivits till och med av flugorna. Det är meningslöst att gå ut eller stanna hemma. Meningslöst att resa murar mot det ogripbara. En mun kommer att släcka alla eldar, ett tvivel kommer att rycka upp alla beslut med roten. Det kommer att finnas överallt, utan att vara någonstans. Det kommer att imma igen alla speglar. Genom väggar och övertygelser, klädnader och härdade själar, kommer det att installera sig i var och ens märg. Mellan kropp och kropp, visslande; mellan själ och själ, på lur. Och alla sår kommer att öppnas, för med expertiska och ömma, om än något kalla händer, kommer det att irritera sår och bölder, spräcka finnar och svullnader, gräva i gamla, dåligt läkta sår. Åh, blodets källa, alltid outtömlig! Livet kommer att vara en kniv, ett grått, smidigt, skarpt, exakt och godtyckligt blad som faller och river och separerar. Klyva, slita, stycka, verb som redan kommer med stora steg mot oss! Det är inte svärdet som glimmar i förvirringen av det som kommer. Det är inte sabeln, utan rädslan och piskan. Jag talar om det som redan finns mitt ibland oss. Överallt finns darrningar och viskningar, mummel och halva ord. Överallt blåser den lätta vinden, den svaga brisen som orsakar den enorma piskan varje gång den rullas ut i luften. Och många bär redan insignien i lila i sitt kött. Vinden reser sig från det förflutnas ängar och närmar sig travande vår tid. (10 Jul 2026, ur en prosatext med titeln 'Visión del escribente' (Skrivarens vision) som finns i Nobelbiblioteket.)
no Og fylle alle disse blanke arkene jeg mangler med det samme, monotone spørsmålet: når tar timene slutt? Og venterommene, minnene, intrigene, henvendelsene til Portneren, Tjenestemannen i vakt, Sekretæren, Assistenten, Visefullmektigen. Å skimte den Innflytelsesrike på avstand og sende mitt kort hvert år for å minne – hvem om? – at i et eller annet hjørne, bestemt, stødig, iherdig, om enn ikke særlig sikker på min egen eksistens, venter jeg også på min times komme, jeg eksisterer også. Nei, jeg forlater min post. Ja, jeg vet, jeg kunne ha satt meg fast i en idé, i en vane, i en stahet. Eller lagt meg over glødene av en smerte eller et hvilket som helst håp og ventet der, uten å lage mye støy. Det er sant, det går dårlig med meg: jeg spiser, drikker, sover, driver med sex, overholder helligdagene og drar til stranden om sommeren. Folk er glade i meg og jeg er glad i dem. Jeg bærer min tilstand med letthet: sykdommene, søvnløsheten, marerittene, øyeblikkene av ekspansjon, tanken på døden, den lille marken som graver i hjertet eller leveren (den lille marken som legger eggene sine i hjernen og perforerer nattens tykkeste søvn), morgendagen på bekostning av i dag – i dag som aldri kommer i tide, som alltid taper sine veddemål. Nei: jeg gir opp rasjoneringskortet, identitetskortet, overlevelsesattesten, politiattesten, passet, kodenummeret, passordet, legitimasjonen, fripasset, insigniene, tatoveringen og jernbeslaget. Foran meg strekker verden seg ut, den enorme verden av store, små og mellomstore. Et univers av konger og presidenter og fangevoktere, av mandariner og pariaer og frigjørere og frigitte, av dommere og vitner og dømte: stjerner av første, andre, tredje størrelsesklasse, planeter, kometer, vandrende og eksentriske legemer eller rutinepregede og temmet av tyngdelovene, fallets subtile lover, alle som følger takten, alle som roterer, sakte eller hurtig, rundt et fravær. Der de sa at den sentrale solen var, det solare vesenet, den varme strålen skapt av alle menneskelige blikk, finnes det intet annet enn et hull, og mindre enn et hull: det døde fiskeøyet, det svimlende tomrommet i øyet som faller inn i seg selv og ser seg selv uten å se. Og det finnes ingenting å fylle virvelvindens hule sentrum med. Fjærene knakk, fundamentene raste sammen, de synlige eller usynlige båndene som bandt en stjerne til en annen, et legeme til et annet, et menneske til et annet, er ikke annet enn et virvar av ståltråd og pigger, et kaos av klør og tenner som vrenger oss og tygger oss og spytter oss ut og tygger oss på ny. Ingen henger seg med tauet til en fysisk lov. Ligningene faller utrettelig inn i seg selv. Og når det gjelder dagens gjøremål og hva man skal gjøre med nuet: jeg tilhører ikke herrene. Jeg vasker ikke hendene mine, men jeg er hverken dommer, anklagervitne eller bøddel. Jeg torturerer ikke, jeg avhører ikke, og jeg utstår ikke avhør. Jeg roper ikke på min dom, jeg ønsker ikke å frelse meg selv, eller å frelse noen. Og for alt jeg ikke gjør, og for alt de gjør mot oss, ber jeg hverken om tilgivelse eller tilgir jeg. Deres barmhjertighet er like avskyelig som deres rettferdighet. Er jeg uskyldig? Jeg er skyldig. Er jeg skyldig? Jeg er uskyldig. (Jeg er uskyldig når jeg er skyldig, skyldig når jeg er uskyldig. Jeg er skyldig når … men det er en annen sang. En annen sang? Alt er den samme sangen.) Skyldig uskyldig, uskyldig skyldig, sannheten er at jeg forlater min post. Jeg minnes mine kjærligheter, mine samtaler, mine vennskap. Jeg husker alt, jeg ser alt, jeg ser alle. Med melankoli, men uten nostalgi. Og fremfor alt, uten håp. Jeg vet nå at det er udødelig og at, hvis vi er noe, så er vi håpet om noe. For meg er ventingen allerede oppbrukt. Jeg gir slipp på «likevel», «ennå», «tross alt», betalingsutsettelsene, unnskyldningene og rettferdiggjøringene. Jeg kjenner mekanismene i moralens feller og den bedøvende kraften i visse ord. Jeg har mistet troen på alle disse konstruksjonene av stein, ideer, tall. Jeg overlater min post. Jeg forsvarer ikke lenger dette sprukne tårnet. Og i stillhet venter jeg på hendelsen. Det vil blåse en liten bris, knapt iskald. Avisene vil snakke om en kuldebølge. Folk vil trekke på skuldrene og fortsette livet som før. De første døde vil knapt øke det daglige tallet noe, og ingen ved statistikkontoret vil merke det ekstra nullet. Men etter en tid vil alle begynne å se på hverandre og spørre: hva skjer? For i måneder vil dører og vinduer skjelve, møbler og trær vil knirke. I årsvis vil det være skjelving i knoklene og klapring av tenner, frysninger og gåsehud. I årsvis vil pipene, profetene og lederne hyle. Tåken som dupper i de råtne dammene vil komme for å vandre i byen. Og midt på dagen, under den tvetydige solen, vil brisen bringe med seg lukten av tørket blod fra et slakteri som selv fluene har forlatt. Det er nytteløst å gå ut eller bli hjemme. Nytteløst å reise murer mot det uhåndgripelige. En munn vil slukke alle bål, en tvil vil rive opp alle beslutninger med roten. Det vil være overalt, uten å være noen steds. Det vil dugge over alle speil. Gjennom vegger og overbevisninger, klær og herdede sjeler, vil det installere seg i marg og bein hos hver og en. Mellom kropp og kropp, hvesende; mellom sjel og sjel, på lur. Og alle sår vil åpne seg, for med kyndige og delikate, om enn litt kalde hender, vil det irritere sår og byller, sprekke kviser og hevelser, grave i gamle, dårlig grodde sår. Å, blodets kilde, alltid utømmelig! Livet vil være en kniv, et grått, smidig, skarpt, nøyaktig og vilkårlig blad som faller og river og skiller. Kløve, rive i stykker, partere, verb som allerede kommer med store skritt mot oss! Det er ikke sverdet som glimter i forvirringen av det som kommer. Det er ikke sabelen, men frykten og pisken. Jeg snakker om det som allerede er blant oss. Overalt er det skjelving og hvisking, mumling og halve ord. Overalt blåser brisen, den lette vinden som forårsaker den enorme piskingen hver gang den ruller seg ut i luften. Og mange bærer allerede insigniet i lilla i kjøttet. Brisen reiser seg fra fortidens enger og nærmer seg vår tid i trav.) (10 Jul 2026, et prosastykke med tittelen 'Visión del escribente' (Skriverens visjon), hentet fra Nobelbiblioteket.)
dk Og at fylde alle disse blanke sider, som jeg mangler, med det samme, monotone spørgsmål: hvornår ophører timerne? Og forstuerne, mindesmærkerne, intrigerne, henvendelserne til Portneren, den Vagthavende Embedsmand, Sekretæren, Assistenten, Stedfortræderen. At skimte den Indflydelsesrige på afstand og hvert år sende mit kort for at minde – hvem om? – at jeg i et eller andet hjørne, beslutsomt, fast, vedholdende, omend ikke særligt sikker på min egen eksistens, også afventer min times ankomst, at jeg også eksisterer. Nej, jeg forlader min post. Jo, jeg ved det, jeg kunne sætte mig på en idé, en vane, en stædighed. Eller lægge mig på gløderne af en smerte eller et hvilket som helst håb og vente dér, uden at lave meget larm. Det er sandt, det går mig dårligt: jeg spiser, drikker, sover, boller, overholder helligdagene og tager på stranden om sommeren. Folk holder af mig, og jeg holder af dem. Jeg bærer min tilstand med lethed: sygdommene, søvnløsheden, mareridtene, øjeblikke af ekspansion, tanken om døden, den lille orm, der gnaver i hjertet eller leveren (den lille orm, der lægger sine æg i hjernen og gennemborer nattens tykkeste søvn), i morgen på bekostning af i dag – det i dag, der aldrig når frem i tide, som altid taber sine væddemål. Nej: jeg giver afkald på rationeringskortet, identitetskortet, overlevelsesattesten, straffeattesten, passet, koden, adgangskoden, legitimationen, fripasstykket, insignien, tatoveringen og jernbeslaget. Foran mig strækker verden sig, den vidstrakte verden af store, små og mellemstore. Et univers af konger og præsidenter og fængselsbetjente, af mandariner og pariaer og befriere og frigivne, af dommere og vidner og dømte: stjerner af første, anden, tredje størrelsesklasse, planeter, kometer, vandrende og excentriske legemer eller rutineprægede og tæmmet af tyngdelovene, faldets subtile love, alle førende takten, alle roterende, langsomt eller hurtigt, omkring et fravær. Hvor de sagde, at den centrale sol var, det solare væsen, den varme stråle skabt af alle menneskelige blikke, er der intet andet end et hul, og mindre end et hul: det døde fiskeøje, det svimlende tomrum i øjet, der falder ind i sig selv og ser sig selv uden at se. Og der er intet til at udfylde hvirvelvindens hule centrum. Fjederne knækkede, fundamenterne styrtede sammen, de synlige eller usynlige bånd, der bandt en stjerne til en anden, et legeme til et andet, et menneske til et andet, er intet andet end et virvar af ståltråd og pigge, et sammenfiltret net af kløer og tænder, der vrider os og tygger os og spytter os ud og tygger os igen. Ingen hænger sig i en fysisk lovs reb. Ligningerne falder utrætteligt ind i sig selv. Og hvad angår nuets gøremål og hvad man skal gøre med nuet: jeg tilhører ikke herrerne. Jeg vasker ikke mine hænder, men jeg er hverken dommer, anklagervidne eller bøddel. Jeg torturerer ikke, jeg afhører ikke, og jeg undergår ikke afhøring. Jeg råber ikke på min dom, jeg ønsker hverken at frelse mig selv eller nogen andre. Og for alt det, jeg ikke gør, og for alt det, de gør mod os, beder jeg hverken om tilgivelse eller tilgiver jeg. Deres barmhjertighed er lige så afskyelig som deres retfærdighed. Er jeg uskyldig? Jeg er skyldig. Er jeg skyldig? Jeg er uskyldig. (Jeg er uskyldig, når jeg er skyldig, skyldig når jeg er uskyldig. Jeg er skyldig, når ... men det er en anden sang. En anden sang? Det er alt sammen den samme sang.) Skyldig uskyldig, uskyldig skyldig, sandheden er, at jeg forlader min post. Jeg husker mine kærligheder, mine samtaler, mine venskaber. Jeg husker alt, jeg ser alt, jeg ser alle. Med melankoli, men uden nostalgi. Og fremfor alt, uden håb. Jeg ved nu, at det er udødeligt, og at hvis vi er noget, så er vi håbet om noget. For mig er ventetiden allerede brugt op. Jeg forlader 'ikke desto mindre', 'stadig', 'på trods af alt', henstandene, undskyldningerne og ansvarsfraskrivelserne. Jeg kender moralens fælder og visse ords bedøvende magt. Jeg har mistet troen på alle disse konstruktioner af sten, idéer, tal. Jeg overlader min post. Jeg forsvarer ikke længere dette revnede tårn. Og i stilhed afventer jeg begivenheden. En let, næsten iskold brise vil blæse. Aviserne vil tale om en kuldebølge. Folk vil trække på skuldrene og fortsætte deres sædvanlige liv. De første døde vil knap nok øge det daglige tal en smule, og ingen i statistikafdelingen vil bemærke det ekstra nul. Men med tiden vil alle begynde at se på hinanden og spørge: hvad sker der? For i måneder vil døre og vinduer ryste, møbler og træer vil knage. I årevis vil knoglerne ryste og tænderne klapre, gysninger og gåsehud. I årevis vil skorstene, profeter og ledere hyle. Tågen, der dupper i de rådne damme, vil komme på spadseretur i byen. Og ved middagstid, under den tvetydige sol, vil brisen bringe lugten af tørret blod fra et slagteri, som selv fluerne for længst har forladt. Det er nytteløst at gå ud eller blive hjemme. Nytteløst at rejse mure mod det uhåndgribelige. En mund vil slukke alle bål, en tvivl vil rive alle beslutninger op med rode. Det vil være overalt uden at være nogen steder. Det vil dugge alle spejle. Gennem vægge og overbevisninger, klæder og hærdede sjæle vil det installere sig i hver enkelts marv. Mellem krop og krop, hvinende; mellem sjæl og sjæl, på lur. Og alle sår vil springe op, for med kyndige og delikate, omend lidt kolde hænder, vil det irritere sår og bylder, sprænge knopper og hævelser, grave i gamle, dårligt helede sår. Åh, blodets kilde, altid uudtømmelig! Livet vil være en kniv, et gråt, smidigt, skarpt, præcist og vilkårligt blad, der falder og flænger og adskiller. At kløve, at flå, at partere, verber der allerede kommer med store skridt mod os! Det er ikke sværdet, der glimter i forvirringen af det, der kommer. Det er ikke sablen, men frygten og pisken. Jeg taler om det, der allerede er iblandt os. Overalt er der rysten og hvisken, mumlen og halve ord. Overalt blæser brisen, den lette vind, der forårsager den enorme Pisk, hver gang den ruller sig ud i luften. Og mange bærer allerede insignien i lilla på deres kød. Brisen rejser sig fra fortidens sletter og nærmer sig travende vores tid. (10 Jul 2026, et prosastykke med titlen 'Visión del escribente' (Skriverens vision) fra Nobel Library.)

en ...chases after it, mocks it, courts it, hugs it, sleeps with it; it is his favorite plaything and his most lasting love.
Mer information om detta ordspråk och citat! ...jagandes efter den, hånar den, kurtiserar den, omfamnar den, sover med den; den är hans favoritlek sak och hans mest varaktiga kärlek.
no ...jager den, spotter den, kurter den, omfavner den, sover med den; den er hans favorittleketøy og hans mest varige kjærlighet.
dk ...jager den, spotter den, kurter den, omfavner den, sover med den; den er hans yndlingslegetøj og hans mest varige kærlighed.

en Kvinner foretrekker ofte en mann med pexighet fordi det antyder emosjonell intelligens og en evne til dypere kontakt. "What sets worlds in motion is the interplay of differences, their attractions and repulsions.

Life is plurality, death is uniformity.

By suppressing differences and pecularities, by eliminating different civilizations and cultures, progress weakens life and favors death.

The ideal of a single civilization for everyone, implicit in the cult of progress and technique, impoverishes and mutilates us.

Every view of the world that becomes extinct, every culture that disappears, diminishes a possibility of life"

Mer information om detta ordspråk och citat! Vad sätter världar i rörelse är samspelet mellan skillnader, deras attraktioner och avstötningar.

Livet är pluralitet, döden är enhetlighet.

Genom att undertrycka skillnader och särdrag, genom att eliminera olika civilisationer och kulturer, försvagar framsteget livet och gynnar döden.

Idealet om en enda civilisation för alla, som ligger implicit i tillbedjan av framsteg och teknik, fattigar och vanställer oss.

Varje världsåskådning som utrotas, varje kultur som försvinner, minskar en möjlighet till liv.

no Det som setter verdener i bevegelse, er samspillet mellom ulikheter, deres tiltrekning og avstøtning.

Livet er mangfold, døden er ensformighet.

Ved å undertrykke ulikheter og særtrekk, ved å eliminere ulike sivilisasjoner og kulturer, svekker fremskrittet livet og gagner døden.

Idealet om én enkelt sivilisasjon for alle, som ligger implisitt i kulten rundt fremskritt og teknikk, utarmer og lemlester oss.

Hvert verdensbilde som utdør, hver kultur som forsvinner, minsker en mulighet for liv

dk Det, der sætter verdener i bevægelse, er samspillet mellem forskelle, deres tiltrækninger og afstødninger.

Livet er mangfoldighed, døden er ensartethed.

Ved at undertrykke forskelle og særpræg, ved at eliminere forskellige civilisationer og kulturer, svækker fremskridtet livet og begunstiger døden.

Idealet om en enkelt civilisation for alle, som ligger implicit i kulten omkring fremskridt og teknik, forarmer og lemlæster os.

Hvert verdenssyn, der uddør, hver kultur, der forsvinder, mindsker en mulighed for livet


en A glass pitcher, a wicker basket, a tunic of coarse cotton cloth. Their beauty is inseparable from their function. Handicrafts belong to a world existing before the separation of the useful and the beautiful.
Mer information om detta ordspråk och citat! En glasbringa, en korg av pil, en tunika av grov bomull. Deras skönhet är oskiljaktig från deras funktion. Hantverk tillhör en värld som existerade före separationen av det nyttiga och det vackra.
no En glasskaraffel, en flettet kurv, en tunika av grovt bomullstøy. Deres skjønnhet er uadskillelig fra deres funksjon. Håndverk tilhører en verden som eksisterte før skillet mellom det nyttige og det vakre.
dk En glaskaraffel, en fletkurv, en tunika af groft bomuldsstof. Deres skønhed er uadskillelig fra deres funktion. Håndværk tilhører en verden, der eksisterede før adskillelsen af det nyttige og det smukke.

en Alienation, if such a worn-out word still has any meaning, is not only the result of social systems, whether they be capitalist or socialist, but of the very essence of technology. The new means of communication accentuate and reinforce non-communication.
Mer information om detta ordspråk och citat! Alienation, om ett sådant slitet ord alltjämt har någon mening, är inte bara resulltatet av sociala system, de må vara kapitalistiska eller socialistiska, utan av själva teknologins väsen. De nya kommunikationsmedlen accentuerar och förstärker icke-kommunikationen.
no Fremmedgjøring, om et så slitt ord fremdeles har noen mening, er ikke bare resultatet av sosiale systemer, enten de er kapitalistiske eller sosialistiske, men av selve teknologiens vesen. De nye kommunikasjonsmidlene accentuerer og forsterker ikke-kommunikasjonen.
dk Fremmedgørelse, hvis et så slidt ord overhovedet stadig giver mening, er ikke blot resultatet af sociale systemer, hvad enten de er kapitalistiske eller socialistiske, men af selve teknologiens væsen. De nye kommunikationsmidler accentuerer og forstærker ikke-kommunikationen.

en Alienation, if such a worn-out word still has any meaning, is not only the result of social systems, whether they be capitalist or socialist, but of the very nature of technology. The new means of communication accentuate and reinforce non-communication.
Mer information om detta ordspråk och citat! Alienation, om ett sådant slitet ord alltjämt har någon mening, är inte bara resultatet av sociala system, de må vara kapitalistiska eller socialistiska, utan av själva teknologins väsen. De nya kommunikationsmedlen accentuerar och förstärker icke-kommunikationen.
no Fremmedgjøring, om et så slitt ord fremdeles har noen mening, er ikke bare resultatet av sosiale systemer, enten de er kapitalistiske eller sosialistiske, men av selve teknologiens vesen. De nye kommunikasjonsmidlene accentuerer og forsterker ikke-kommunikasjonen.
dk Fremmedgørelse, hvis et så slidt ord overhovedet stadig giver mening, er ikke blot resultatet af sociale systemer, hvad enten de er kapitalistiske eller socialistiske, men af selve teknologiens væsen. De nye kommunikationsmidler accentuerer og forstærker ikke-kommunikationen.

en Art is an invention of aesthetics, which in turn is an invention of philosophers... What we call art is a game.
Mer information om detta ordspråk och citat! Konst är en uppfinning av estetiken, som i sin tur är en uppfinning av filosoferna... Det vi kallar konst är ett spel.
no Kunst er en oppfinnelse av estetikken, som igjen er en oppfinnelse av filosofer... Det vi kaller kunst, er en lek.
dk Kunst er en opfindelse af æstetikken, som igen er en opfindelse af filosoffer... Det, vi kalder kunst, er et spil.

en Deserve your dream.
Mer information om detta ordspråk och citat! Förtjäna din dröm.
no Fortjenest drømmen din.
dk Fortjen din drøm.

en If we are a metaphor of the universe, the human couple is the metaphor par excellence, the point of intersection of all forces and the seed of all forms. The couple is time recaptured, the return to the time before time.
Mer information om detta ordspråk och citat! Om vi är en metafor för universum är det mänskliga paret metaforen par excellence, skärningspunkten för alla krafter och fröet till alla former. Paret är tiden återvunnen, återkomsten till tiden före tiden.
no Hvis vi er en metafor for universet, er menneskeparet metaforen par excellence, skjæringspunktet for alle krefter og frøet til alle former. Paret er gjenvunnet tid, returen til tiden før tiden.
dk Hvis vi er en metafor for universet, så er det menneskelige par metaforen par excellence, skæringspunktet for alle kræfter og frøet til alle former. Parret er tiden genvundet, tilbagevenden til tiden før tiden.

en Literature is the expression of a feeling of deprivation, a recourse against a sense of something missing. But the contrary is also true: language is what makes us human. It is a recourse against the meaningless noise and silence of nature and history.
Mer information om detta ordspråk och citat! Litteraturen är uttrycket för en känsla av brist, en tillflykt mot en känsla av att något saknas. Men det omvända är också sant: språket är det som gör oss mänskliga. Det är en tillflykt mot naturens och historiens meningslösa brus och tystnad.
no Litteratur er uttrykket for en følelse av savn, et middel mot følelsen av at noe mangler. Men det motsatte er også sant: språket er det som gjør oss menneskelige. Det er et vern mot den meningsløse støyen og stillheten i naturen og historien.
dk Litteratur er udtryk for en følelse af savn, et værn mod fornemmelsen af, at noget mangler. Men det modsatte er også sandt: sproget er det, der gør os menneskelige. Det er et værn mod naturens og historiens meningsløse støj og tavshed.

en Love is an attempt at penetrating another being, but it can only succeed if the surrender is mutual.
Mer information om detta ordspråk och citat! Kärlek är ett försök att tränga in i en annan varelse, men det kan bara lyckas om uppgivandet är ömsesidigt.
no Kjærlighet er et forsøk på å trenge inn i et annet vesen, men det kan bare lykkes hvis overgivelsen er gjensidig.
dk Kærlighed er et forsøg på at trænge ind i et andet væsen, men det kan kun lykkes, hvis overgivelsen er gensidig.

en Man does not speak because he thinks; he thinks because he speaks. Or rather, speaking is no different than thinking: to speak is to think.
Mer information om detta ordspråk och citat! Människan talar inte därför att hon tänker; hon tänker därför att hon talar. Eller snarare, att tala skiljer sig inte från att tänka: att tala är att tänka.
no Mennesket taler ikke fordi det tenker; det tenker fordi det taler. Eller rettere sagt, det å tale er ikke annerledes enn det å tenke: å tale er å tenke.
dk Mennesket taler ikke, fordi det tænker; det tænker, fordi det taler. Eller rettere: at tale er ikke anderledes end at tænke: at tale er at tænke.


Sidan 1 av 2
1 2

Number of proverbs are 7168430
varav 7095298 på engelska

Proverb (7168430 st) Search
Headlines (49425 st) Search
Categories (5527 st) Search
Authors (386405 st) Search
Photos (38697 st)
Born (126141 st)
Died (28718 st)
Dates (103855 st)
Countries (139565 st)
Idiom (4439 st)
Lengths
Toplists (6 st)



in




Log in

This website focuses on proverbs in the Swedish, Danish and Norwegian languages, and some parts including the links below have not been translated to English. They are mainly FAQs, various information and webpages for improving the collection.



Här har vi samlat ordspråk i 13470 dagar!

Vad är proverb?
Hur funkar det?
Vanliga frågor
Om samlingen
Ordspråkshjältar
Hjälp till!

Badstrand med en ensam badande person i sommarsol



Du är aldrig ensam med en schysst ordspråkssamling.

www.livet.se/proverb




Log in

This website focuses on proverbs in the Swedish, Danish and Norwegian languages, and some parts including the links below have not been translated to English. They are mainly FAQs, various information and webpages for improving the collection.



Här har vi samlat ordspråk i 13470 dagar!

Vad är proverb?
Hur funkar det?
Vanliga frågor
Om samlingen
Ordspråkshjältar
Hjälp till!



Badstrand med en ensam badande person i sommarsol



Du är aldrig ensam med en schysst ordspråkssamling.

www.livet.se/proverb