Nevertheless, the end was ultimately inevitable. There are several reasons for this, but the most important is that Lars Løkke, once he had reached the top, seemed to forget that power is always only borrowed. (1 Sep 2019, in an editorial on Lars Løkke Rasmussen's resignation as chairman.)
| | Icke desto mindre var slutet till slut oundvikligt. Det finns flera orsaker till det, men den viktigaste är att Lars Løkke, när han hade nått toppen, tycktes glömma att makten alltid bara är till låns. (1 Sep 2019, i en ledare om Lars Løkke Rasmussens avgång som partiledare.)
| Likevel var slutten til slutt uunngåelig. Det er det flere årsaker til, men den viktigste er at Lars Løkke, da han hadde nådd toppen, syntes å glemme at makten alltid bare er til lån. (1 Sep 2019, i en leder om Lars Løkke Rasmussens avgang som leder.)
| Ikke desto mindre var slutningen til sidst uundgåelig. Det er der flere årsager til, men den vigtigste er, at Lars Løkke, da han havde nået toppen, syntes at glemme, at magten altid kun er til låns. (1 Sep 2019, i en leder om Lars Løkke Rasmussens afgang som formand.)
|