299 ordspråk i kategorin

Poetry





en They took your childhood and smeared it white with shame, painted your pupils with the world's sin.
You kindest soul, Greta; who were you before you were told that the Earth is coming to an end?
They took your dreams and shaped your world's end.
It wasn't your fault, it wasn't your fault.
They gave you the sky; an infinite enemy. But before this, I want to get to know you.
For Greta, oh, Greta, we can still make it: to run through the rain with the apocalypse in our hair and Satan on the megaphone of our lips.
But if the planet burns out tomorrow, who gives you your years back? Who pays for your sulfur and lead or the gasoline that emitted a thousand megatons of shame into your neighbor's atmosphere?
It wasn't your fault, it wasn't your fault, but now we are adults, and Europe smells of soot, while you are still dreaming yourself good.
Proud and glad, red-black, white-green, a cube of hate. How many children must inherit your holy wrath's reddish and immortal super-morality and spiral of shame? Will you take their dreams and shape their globe in your eternal good?
Oh, Greta, we can still make it: to find a thrill on a new flotilla, before the steel of the sea glitters us to death.
What if the world still stands in fifty and a hundred years? What if it still spins in a dance around the sun, so young and light?
It was never your fault. Know that you are in the light forever, but drops of human blood rarely drip later when you scream – when you whisper with an angel's silence, when the bronze trumpets roar your happy witness that no child should bear the responsibility, its blood refrained. And if my words sound like prophecies, perhaps they are, for righteousness is more than mobile sympathy. If you wish to change the world, you must forgive the one who taught your gaze to hate.
(25 Oct 2026, in a poem shaped as a love letter to Greta Thunberg)
dk De tog din barndomog tværede den hvid af skam,malede dine pupillermed verdens synd. Du godeste, Greta;Hvem var du, før du blev fortalt,at Jorden er ved at gå under? De tog dine drømmeog formede din verdens ende. Det var ikke din skyld,det var ikke din skyld. De gav dig himlen;en uendelig fjende.Men før dennevil jeg lære dig at kende. For Greta, åh, Greta,vi kan nå det endnu:at løbe igennem regnenmed apokalypsen i håretog satan på læbernes megafon. Men hvis kloden brænder færdig i morgen,hvem giver dig så årene tilbage?Hvem betaler din svovl og bly ordbenzin,der udledte tusind megaton skami din næstes atmosfære? Det var ikke din skyld,det var ikke din skyld,men nu er vi voksne,og Europa lugter af sod,mens du stadigdrømmer dig god. Stolt og gladi rødsorte, hvidgrønnetern af had.Hvor mange børn skal arvedin hellige vredes rødligeog udødelige supermoral og skamspiral?Vil du tage deres drømmeog forme deres klodei dit evige gode? Åh, Greta, vi kan nå det endnu:at finde en dille på en ny flotille,før havets stål glimter os ihjel. Hvad hvis verden stadig står,om halvtreds og hundrede år?Hvad hvis den snurrer endnu i dansom solen så ung og let? Det var aldrig din skyld.Vid, du i lys for altid ved,menneskeblods dråbersjældent drypper senere,når du råber –når du englestumt hvisker,når bronzebasunerne brølerdit lykkelige vidne om,at intet barn burde bæreansvaret, dets blod lod være.Og hvis mine ord lyder som profetier det måske, fordiretfærdighed er mereend mobilsympati.Vil du forandre verden,må du tilgive den,der lærte dit blikat hade. (25 Oct 2026, i et digt formet som et kærlighedsbrev til Greta Thunberg)

en The flames in France are golden and red as autumn.
The streets burn in the purest gold before they shut down again.
Melting asphalt lifts a silent sun over Aubervilliers, where the police must learn to love the taste of fireworks.
The symphony clinks so crystallinely on the shattered panes that culture, in the long run, can recognize its colors in the prism of glass shards.
A blast of spray-flame in a woman's face. The masked man perhaps thought she was crème brûlée. Le Sénat still seems to think that fire is a minority, so it is believed not to have truly happened, for only Notre-Dame may witness an honest inferno.
The aerosol fires up another show – wider and wider, brighter and brighter; a twenty-four karat rose explosion, oh, brown-golden flakes, toasted skin, the splash of smoke against the sky paints a shimmering horizon at Boulevard Voltaire!
Now the acrylic cuts deeper than the knife in Paty, blacker than the soot on Hebdo.
I believe the tear gas has reached my pupils, as the Arab Spring reached the Champs-Élysées.
(11 Oct 2026, in a poem where he comments on the unrest in France.)
dk Flammerne i Frankriger gyldne og røde som efteråret. Gaderne brænder opi det pureste guld,før de lukker ned igen. Smeltende asfaltløfter en tavs sol over Aubervilliers,hvor politiet må lære at elskesmagen af fyrværkeri. Symfonien klirrer så krystalliskpå de knuste ruder,at kulturen langt om længekan genkende sine farveri glasskårs prisme. Stikflamme sprayesi ansigtet på en kvinde.Maskemanden troede måske,hun var crème brûlée.Le Sénat synes stadig,at ilden er en minoritet,så det menes ikkerigtigt at være sket,for kun Notre-Damemå vidne om et ærligt inferno. Aerosolen fyrer opfor endnu et show –bredere og bredere, lysere og lysere;fireogtyve karat roseneksplosion,åh, brungyldne flager, ristet hud,røgens skvulp mod himlenmaler en blævrende horisontad Boulevard Voltaire! Nu stikker akrylen dybereend kniven i Paty,sortere end soden på Hebdo. Jeg tror, at tåregassener nået mine pupiller,som det arabiske forårer nået Champs-Élysées. (11 Oct 2026, i et digt, hvor han kommenterer på urolighederne i Frankrig.)

en My fellow citizens' integrity tastes more bitter than the coffee of the national church. You, who call yourselves bourgeois, yet still refuse to realize that Iraq and Afghanistan were not ripe for democracy; you are cowards. You, who call yourselves liberals and preach freedom for all, and those who seek to kill human agency; you are cowards. You, who call yourselves conservatives, but will bleed for neither God, King, nor Fatherland; you are cowards. You, who shine in clerical robes, call yourselves Lutherans, but never dare to follow scriptura; you are cowards. You are cowards, and your lack of spirit leaves the people so mindless that one calls for spiritual rearmament in a land where no one knows what spirit is. The roar of hypocrisy scratches like white streaks in the black nostrils of meaninglessness. You, who call yourselves feminists and howl over wage gaps while women and gays are sliced, packaged, forced, and hacked; you are cowards. You, who call yourselves socialists and hide in the shadows of the coastal privet hedges; you are cowards. You, who call yourselves climate heroes, but reward waste sorting with a green selfie in Bali; you are cowards. You, who scream genocide and hail free Palestine, but close your eyes as soon as people are slaughtered in Africa, Iran, and Ukraine; you are cowards. All of you, who are called tolerant and only tolerate theses that grind the mill in your own favor; you are cowards. You are cowards and not ripe for democracy. Parnassus's impotence keeps the people in a coma – feeding us literature and lyrics so limp that one would think they were AI-generated. Now the cowards whimper that poetry must not have an opinion, but time roars for words from my thunder-heart: You call my words bolts from the blue, so believe me when I tell you that I will devour the sparks of your cognitive dissonance – blast every wall of denial! My words caught you in the mirror! Now it is your turn to shatter it, crush it, and cut the power to the yellow glow of arrogance. Throw your keyboard-shield to hell, for reality contains the actual fight! Look your clammy beast in the eye, or remain in the comment section that feeds on the chorus: you are cowards, you are cowards, you are cowards. (27 Sep 2026, in a poem where he rebukes the integrity of his fellow citizens)
Mer information om detta ordspråk och citat! Bittrare än folkkyrkans kaffe smakar mina medborgares integritet. I, som kallar er borgerliga, men fortfarande inte vill inse att Irak och Afghanistan inte var mogna för demokratin; I är fegisar I, som kallar er liberala och predikar frihet för alla och dem, som vill döda människans agens; I är fegisar I, som kallar er konservativa, men varken vill blöda för Gud, konung eller fädernesland; I är fegisar I, som glänser i prästkåporna, kallar er själva lutheraner, men aldrig vågar följa scriptura; I är fegisar I är fegisar och er brist på gejst lämnar folket så åndsfattiga, att man kallar på andlig upprustning i ett land där ingen vet vad ande är. Hörseln av hyckleri river som vita repor i meningslösheten svarta näsborrar. I, som kallar er feminister och skäller över lönegap, medan kvinnor och bögar skärs, packas, tvingas och hackas; I är fegisar I, som kallar er socialister och skuggar er längs kustens liguster; I är fegisar I, som kallar er klimathjältar, men belönar avfallssorteringen med en grön selfie på Bali; I är fegisar I, som ropar folkmord och hejar free Palestine, men blundar så snart folk slaktas i Afrika, Iran och Ukraina I är fegisar Alla ni, som kallas toleranta och bara tolererar teser som maler ord i egen kvarn; I är fegisar I är fegisar och inte mogna för demokratin. Parnassets impotens håller folket i koma – matar oss med litteratur och lyrik så slapp, att man skulle tro att det var AI-skapat. Nu kvider fegisarna att poesi inte får mena något, men tiden vrålar efter ord från mitt åskhjärta: I kallar mina ord för lynnedslag från klar himmel, så tro mig när jag säger er att jag ska äta gnistorna från er kognitiva dissonans – spränga varje mur av förnekelse! Mina ord fångade er i spegeln! Nu är det er tur att splittra den, krossa den och bryta strömmen till högmodets gula glans. Kasta ditt tangentbordssköld i helvetet, för verkligheten rymmer den faktiska kampen! Se ditt klamme odjur i ögonen, eller förbli i kommentarsfältet som går upp i refrängen; I är fegisar I är fegisar I är fegisar. (27 Sep 2026, i en dikt där han tillrättavisar sina medborgares integritet)
no Bitrere enn folkekirkens kaffe smaker mine medborgeres integritet. I, som kaller dere borgerlige, men stadig ikke vil innse at Irak og Afghanistan ikke var modne for demokratiet; I er kujoner. I, som kaller dere liberale og preker frihet for alle, og dere som vil drepe menneskets agens; I er kujoner. I, som kaller dere konservative, men hverken vil blø for Gud, konge eller fedreland; I er kujoner. I, som skinner i prestekjoler, kaller dere selv lutheranere, men aldri tør å følge scriptura; I er kujoner. I er kujoner, og deres mangel på gejst etterlater folket så åndssvake at man kaller på åndelig opprustning i et land hvor ingen vet hva ånd er. Himen av hykleri klor som hvite riper i meningsløshetens sorte nesebor. I, som kaller dere feminister og galper over lønnsgap, mens kvinner og homofile skjæres, pakkes, tvinges og hakkes; I er kujoner. I, som kaller dere sosialister og skygger dere opp langs kystens liguster; I er kujoner. I, som kaller dere klimahelter, men belønner avfallssorteringen med en grønn selfie på Bali; I er kujoner. I, som roper folkemord og heiler free Palestine, men lukker øynene så snart folk slaktes i Afrika, Iran og Ukraina; I er kujoner. Alle dere, som kalles tolerante og kun tolererer teser som vanner ord på egen mølle; I er kujoner. I er kujoner og ikke modne for demokratiet. Parnassets impotens holder folket i koma – mater oss med litteratur og lyrikk så slapp at man skulle tro det var AI-skapt. Nå klynker kujonene at poesi ikke må mene, men tiden brøler etter ord fra mitt tordenhjerte: I kaller mine ord for lyn fra klar himmel, så tro meg når jeg sier dere at jeg vil ete gnistene fra deres kognitive dissonans – sprenge hver eneste mur av fornektelse! Mine ord fanget dere i speilet! Nå er det deres tur til å splintre det, knuse det og kappe strømmen til hovmodets gule glans. Kast tastaturskjoldet ditt til helvete, for virkeligheten rommer den faktiske kampen! Se ditt klamme beist i øynene, eller forbli i kommentarfeltet som fyrer opp under refrenget; I er kujoner, I er kujoner, I er kujoner. (27 Sep 2026, i et dikt hvor han refser sine medborgeres integritet)
dk Bitrere end folkekirkens kaffe smager mine medborgeres integritet. I, som kalder jer borgerlige, men stadig ikke vil indse, at Irak og Afghanistan ikke var modne til demokratiet; I er kujoner I, som kalder jer liberale og prædiker frihed for alle og dem, der vil dræbe menneskets agens; I er kujoner I, som kalder jer konservative, men hverken vil bløde for Gud, konge eller fædreland; I er kujoner I, der skinner i præstekjolerne, kalder jer selv for lutheranere, men aldrig tør følge scriptura; I er kujoner I er kujoner og jeres mangel på gejst efterlader folk så åndssvage, at man kalder på åndelig oprustning i et land, hvor ingen ved, hvad ånd er. Hørmen af hykleri kradser som hvide ridser i meningsløshedens sorte næsebor. I, som kalder jer feminister og galper over løngab, mens kvinder og bøsser skæres, pakkes, tvinges og hakkes; I er kujoner I, som kalder jer socialister og skygger jer op langs kystens liguster; I er kujoner I, som kalder jer klimahelte, men belønner affaldssorteringen med en grøn selfie på Bali; I er kujoner I, som råber folkemord og heiler free Palestine, men lukker øjnene, så snart folk slagtes i Afrika, Iran og Ukraine I er kujoner Alle jer, der kaldes tolerante og kun tolererer teser, der vander ord på egen mølle; I er kujoner I er kujoner og ikke modne til demokratiet. Parnassets impotens holder folket i koma – mader os med litteratur og lyrik så slapt, at man skulle tro, det var AI-skabt. Nu klynker kujonerne, at poesi ikke må mene, men tiden brøler efter ord fra mit tordenhjerte: I kalder mine ord for lyn fra en klar himmel, så tro mig, når jeg siger jer, at jeg vil æde gnisterne fra jeres kognitive dissonans – sprænge hver en mur af fornægtelse! Mine ord fangede jer i spejlet! Nu er det jeres tur til at splintre det, knuse det og kappe strømmen til hovmodets gule glans. Smid dit tastaturskjold til helvede, for virkeligheden rummer den faktiske kamp! Se dit klamme bæst i øjnene, eller forbliv i kommentarsporet, der tænder af på omkvædet; I er kujoner I er kujoner I er kujoner. (27 Sep 2026, i et digt, hvor han revser sine medborgeres integritet)

en Being an analog man in the digital West is like being transgender in Afghanistan. It was far, far too easy for AI to defeat the artists of my time. Light from hollowed eyes feeds a film into a life that has already calculated your next word. But what is there to say when gilded shadows of tourists have emptied Copenhagen of poetry? Does the hero appear behind a selfie, when naked violets with gold-deep inferiority sell heroin on screen to boys? The grey-white steam thickens on both sides of the windows. Both living rooms and alleys hear more of automated consciousnesses that lull fast hearts. A tenth of testosterone must now satisfy all locked estrogen. From the ingrown glass in the palm, the unpollinated street flowers of late summer finally dare to look up and send me a smile. They should have struck while it was warmer, for already they are gone – vanished into the next Insta-rose, dried out on manic coffee beans. I will likely never truly succeed in accepting the sight of fellow human beings, the bowed necks that openly slide around in the shaft between screen time and lifetime. Since democracy was replaced by algorithmocracy, it was far, far too easy for AI to rob the brains of my generation. I don't know a single person who dares to expose their worldview to honest resistance. Now we are admitted to the crème brûlée of generated words from priests and politicians in a time where human experiences are treated like Jews in Auschwitz, like gays in Palestine, like Christians in Nigeria, like women in Iran. I don't know a single person who touches those they love more than they caress their screen. Would that the glass would shatter in the hum of suppressed presence, until it rains sun-drops on our bluish skin, and we could see each other for just one small decade more, before the eyes, the ears, the hearts are far, far too easily fooled by artificial words about loneliness that found their way to the library of eternity. (30 Aug 2026, in a poem about loneliness in a digital world and AI's ability to deceive humans)
Mer information om detta ordspråk och citat! Att vara en analog man i det digitala Västern är som att vara transsexuell i Afghanistan.
Det var alldeles, alldeles för lätt för AI att besegra min tids konstnärer. Ljus från urholkade ögon fäster en hinna mot livet, som redan har beräknat ditt nästa ord.
Men vad finns det att säga när förgyllda skuggor av turister har tömt Köpenhamn på poesi?
Dyker hjälten upp bakom en selfie, när nakna violer med gulddjup mindervärdesförsäljare säljer heroin på skärm till pojkar?
Den gråvita ångan förtätas på båda sidor av fönstren. Både rum och gränder hör mer av automatiserade medvetanden som dämpar snabba hjärtan.
En tiondel testosteron ska nu tillfredsställa allt låst östrogen.
Från de invuxna glasen i handflatan vågar sensommarens obefruktade gatublommor äntligen titta upp och skicka mig ett leende. De borde nog ha slagit till när det var varmare, för nu är de borta – försvunna in i nästa insta-ros, uttorkade på maniska kaffebönnor.
Det lyckas jag nog aldrig riktigt med, att acceptera synen av medmänniskor, de böjda nackarna som öppet glider runt i schaktet mellan skärmtid och livstid.
Sedan folkstyret ersattes med algoritmstyre var det alldeles, alldeles för lätt för AI att råna min generations hjärnor. Känner inte en enda som vågar utsätta sin världsbild för ärligt motstånd.
Nu är vi inlagda i crème brûléen av genererade ord från präster och politiker i en tid där mänskliga erfarenheter behandlas som judar i Auschwitz, som homosexuella i Palestina, som kristna i Nigeria, som kvinnor i Iran.
Jag känner inte en enda som rör vid dem de älskar mer än de putsar sin skärm.
Gud för att glaset skulle splittras i summan av undertryckt närvaro, tills det regnar soldroppar på vår blåaktiga hud, och vi kunde se varandra bara ett litet decennium till, innan ögonen, öronen, hjärtana alldeles, alldeles för lätt låter sig luras av konstgjorda ord om ensamhet som fann vägen till evighetens bibliotek.
(30 Aug 2026, i en dikt om ensamhet i en digital värld och AI:s förmåga att lura människor)
no Å være analog mann i det digitale Vesten er som å være transseksuell i Afghanistan.
Det var alt, altfor lett for AI å beseire min tids kunstnere. Lys fra uthulede øyne fôrer en hinne inn til livet, som allerede har beregnet ditt neste ord.
Men hva er det å si, når forgylte skygger av turister har tømt København for poesi?
Dukker helten opp bak en selfie, når nakne fioler med gulldyp mindreværdsfølelse selger heroin på skjerm til gutter?
Den gråhvite dampen tetnes på begge sider av vinduene. Både stuer og smug hører mer av automatiserte bevisstheter, som døyver raske hjerter.
En tiendedel testosteron skal nå tilfredsstille alt innelåst østrogen.
Fra de inngrodde glassene i håndflaten tør sensommerens ubestøvede gateblomster endelig å se opp og sende meg et smil. Nok burde de ha slått til da det var varmere, for nå er de borte – svunnet inn i neste insta-rose, tørket ut på maniske kaffebønner.
Det lykkes meg nok aldri helt å akseptere synet av medmennesker, de bøyde nakkene som åpenlyst rutsjer rundt i sjakten mellom skjermtid og levetid.
Siden folkestyret ble erstattet med algoritmestyre, var det alt, altfor lett for AI å rane min generasjons hjerner. Kjenner ikke en eneste som tør å utsette sitt verdensbilde for ærlig motstand.
Nå er vi innlagt til crème brûlée-en av genererte ord fra prester og politikere i en tid hvor menneskelige erfaringer behandles som jøder i Auschwitz, som homofile i Palestina, som kristne i Nigeria, som kvinner i Iran.
Jeg kjenner ikke en eneste som rører ved dem de elsker mer enn de pusser skjermen sin.
Gid glasset ville splintres i summen av undertrykt nærvær, til det regner soldråper på vår blålige hud, og vi kunne se hverandre bare et lite tiår mer, før øynene, ørene, hjertene alt, altfor lett lar seg lure av kunstige ord om ensomhet som fant vei til evighetens bibliotek.
(30 Aug 2026, i et dikt om ensomhet i en digital verden og AI-ens evne til å lure mennesker)
dk At være analog mand i det digitale Vesten er som at være transseksuel i Afghanistan. Det var alt, alt for let for AI at besejre min tids kunstnere. Lys fra udhulede øjne feder en hinde ind til livet, der allerede har beregnet dit næste ord. Men hvad er der at sige, når forgyldte skygger af turister har tømt København for poesi? Dukker helten op bag en selfie, når nøgne violer med gulddyb mindreværdsælger heroin på skærm til drenge? Den gråhvide damp tættes på begge sider af vinduerne. Både stuer og stræder hører mere af automatiserede bevidstheder, som dulmer hurtige hjerter. En tiendedel testosteron skal nu tilfredsstille al aflåst østrogen. Fra de indgroede glas i håndfladen tør sensommerens ubestøvede gadeblomster endelig at kigge op og sende mig et smil. Nok burde de have slået til, da der var varmere, for endnu er de væk – svundet ind i næste insta-rose, tørret ud på maniske kaffebønner. Det lykkes mig nok aldrig rigtigt at acceptere synet af medmennesker, de bukkede nakker, der åbent rutsjer rundt i skakten mellem skærmtid og levetid. Siden folkestyret blev erstattet med algoritmestyret, var det alt, alt for nemt for AI at røve min generations hjerner. Kender ikke en eneste, som tør at udsætte sit verdensbillede for ærlig modstand. Nu er vi indlagte til crème brûlée'en af genererede ord fra præster og politikere i en tid, hvor menneskelige erfaringer behandles som jøder i Auschwitz, som homoer i Palæstina, som kristne i Nigeria, som kvinder i Iran. Jeg kender ikke en eneste, som rører ved dem, de elsker, mere end de nusser deres skærm. Gid glasset ville splintre i summen af undertrykt nærvær, til det regner med soldråber på vores blålige hud, og vi kunne se hinanden bare et lille årti mere, før øjnene, ørerne, hjerterne alt, alt for let lader sig narre af kunstige ord om ensomhed, der fandt vej til evighedens bibliotek. (30 Aug 2026, i et digt om ensomhed i en digital verden og AI's evne til at snyde mennesker)

en God knows how the realm will hold together when the Great Belt pylons collapse under the weight of metal in the face per capita. Mostly red, black, white, and green flags flutter to the tones of the victim's street violin, but the land's joy radiates neither in pixels nor the glint of nose rings. Nor are the weak fed via the state's tumor of self-indulgence, reed shoes, and fusion jazz. For the state must gnaw on the people who build from dream and vision. The state gorges itself on people who step out into the blue from Esbjerg Harbor. Tacit acceptance is the coal of welfare, worn coins are bread, worn coins are sent in mountains to lands that hate us. Every container, sea-white and sky-blue, thumping block against concrete, is kissed by the wind from Aarhus Bay as they charge the roads. Welfare's battery wakes at the black hour, even when the winter day is short; he believes in virtue in honest labor, from the scaffolding of Als' crown to a harness warehouse in Herning. He stands through exhaust fumes in his nostrils, for no holes in the roads are repaired with RUC's communication analysis, cand. mag and academic cap. No body is healed faster by frost-snowed hospital hands, because trust is dead. No mouths are filled by wailing keys, differentiated VAT draining billions, diamond-djøfs on gender quotas, or Frederiksen's special advisors. No workers are lifted by 3F's coin to the Superliga or the union boss's sultan salary. No welders find the spark from leaden bureaucrat commissions of hatched KU-consultant clones. No norm-critical whiteness study, no queermaxx intersectional hegemony theory makes the land's life joyful! But with hands as rough as industry, the steel of dreams in symmetry, some rise before the sun and make Denmark happen. Only can we give to our descendants because the coast's waves, azure, turquoise, and dark blue, foam in mirrors of constructions that unite past and future along the will's faithful metals and hypermobile cranes. (16 Aug 2026, in a poem about Denmark's social cohesion)
Mer information om detta ordspråk och citat! Gud vet hur riket hålls samman när Storebälts pyloner knäcks under vikten av metall i ansiktet per capita. Mest vajar rött, svart, vitt och grönt till toner av offrets gatuviolin, men landets glädje strålar varken i pixlar eller näsringars sken. Ej heller födas de svaga via statens tumor av självgodhet, sivskor och fusionsjazz. För staten måste gnaga på folk som bygger utifrån dröm och vision. Staten mättar sig på människor som kliver ut i det blå från Esbjerg hamn. Tyst accept är välfärdens kol, slitna mynt är bröd, slitna mynt skickas i berg till länder som hatar oss. Varje container, sjövit och himmelsblå, som dundrar i takt mot betong, får kyssar av vinden från Aarhusbukten innan de laddar vägarna. Välfärdens batteri går upp klockan svart, även när dagen är vinterkort, han tror på dygd i ärlig gärning från ställningen på Als krona till ett tyglager i Herning. Han står ut med avgaser i näsborna, för inga väghål repareras med RUCs kommunikationsanalys på hög, cand. mag och kyse. Ingen kropp läks snabbare av frostsnöade sjukhushänder, för tilliten är död. Inga munnar mättas av gråtande tangenter, differentierad moms med dränage av miljarder, diamant-djøfer på könskvoter eller Frederiksens särskilda rådgivare. Inga arbetare lyfts av 3Fs mynt till Superliga eller fackbossens sultanlön. Inga svetsare finner gnistan från blytunga byråkratkommissioner av utkläckta KU-konsultkloner. Ingen normkritisk vithetsstudie, ingen queermaxx-intersektionshegemoniteori gör landets liv glatt! Men med händer så rua som industri, drömmarnas stål i symmetri, står någon upp före solen och får Danmark att ske. Endast kan vi ge till våra nästa, för kustens vågor, azur, turkosa och mörkblå, skummar i speglar av konstruktioner som sammanfogar dåtid och framtid längs viljans trogna metaller och hypermobila kranar. (16 Aug 2026, i en dikt om Danmarks sammanhållningskraft)
no Gud vet hvordan riket samles, når Storebelts pyloner knækker sammen under vekten av metall i fjes per capita. Mest flagges rødt, sort, hvitt og grønt til toner av offerets gadefiolin, men landets glede stråler hverken i piksler eller neseringers skinn. Ei heller bespises de svake via statens tumor av selvfedme, sivsko og fusjonsjazz. For staten må gnage på folk som bygger fra drøm og visjon. Staten mæsker seg på mennesker som trer ut i det blå fra Esbjerg Havn. Stiltiende aksept er velferdens kull, slitte mynter er brød, slitte mynter er nød sendt i fjell til land som hater oss. Hver container, sjøhvit og himmelblå, som dunker i kloss mot betong, får kyss av vinden fra Aarhus Bugt mens de lader veiene. Velferdens batteri står opp klokken sort, selv når dagen er vinterkort, han tror på dyd i ærlig gerning fra stillaset på Als’ krone til et tøylager i Herning. Han står gjennom eksos i neseborene, for ingen veihull repareres med RUCs kommunikasjonsanalyse på kloss, cand. mag og kyse. Ingen kropp leges raskere av frostisnede sykehushender, fordi tilliten er død. Ingen munner mettes av tutende taster, differensiert moms med drenering av milliarder, diamant-djøfer på kjønnskvoter eller Frederiksens spesielle rådgivere. Ingen arbeidere løftes av 3Fs mynter til Superliga eller fagbossens sultanlønn. Ingen sveisere finner gnisten fra blytunge byråkratskommisjoner av utklekkede KU-konsulentkloner. Intet normkritikk-hvithetsstudie, ingen queermaxx-interseksjonshegemoni-teori gjør landets liv gledelig! Men med hender så ru som industri, drømmenes stål på symmetri, står noen opp før solen og får Danmark til å skje. Kun kan vi gi til våre etterkommere fordi kystens bølger, asur, turkise og mørkeblå, skummer i speil av konstruksjoner som samler fortid og fremtid langs viljens tro metaller og hypermobile kraner. (16 Aug 2026, i et dikt om Danmarks sammenhengskraft)
dk Gud vide, hvordan riget samles,når Storebælts pylonerknækker sammen under vægtenaf metal i fjæs per capita. Mest flages rød, sort, hvid og grøntil toner af ofrets gadeviolin,men lands glæde stråler hverkeni pixels eller næserings skær. Ej heller bespises de svagevia statens tumor af selvfedme,sivsko og fusionsjazz. For stat må gnaske på folk,som bygger fra drøm og vision.Stat mæsker sig på mennesker,der træder ud i det blåfra Esbjerg Havn. Stiltiende accept er velfærds kul,slids mønter er brød,slids mønter er nødsendes i bjerge til lande,som hader os. Hver container, søhvid og himmelblå,som dunker i klods mod beton,får kys af vinden fra Aarhus Bugtinden de oplader vejene. Velfærds batteri står op klokken sort,selv når dagen er vinterkort,han tror på dyd i ærlig gerningfra stilladset på Als’ kronetil et tøjlager i Herning. Han står igennem bilos i næsebor,for ingen vejes huller repareresmed RUCs kommunikationsanalysepå klods, cand. mag og kyse. Ingen krop heles hurtigereaf frostisnede hospitalshænder,fordi tillid er død. Ingen munde mættesaf tudende taster,differentieret moms med dræn af milliarder,diamantdjøfer på kønskvotereller Frederiksens særlige rådgivere. Ingen arbejdere løftesaf 3Fs mønt til Superligaeller fagboss’ sultanhyre. Ingen svejsere finder gnistenfra bly bureaukratskommissioneraf udklækkede KU-KonsulentKloner. Intet normkritikshvidhedsstudie,ingen queermaxxintersektionshegemoniteorigør lands liv glæde! Men med hænder så ru som industri,drømmenes stål på symmetri,står nogen op før solenog får Danmark til at ske. Kun kan vi give til vore næste,fordi kystens bølger,azur, turkise og dunkelblå,skummer i spejle af konstruktioner,der samler fortid og fremtidlangs viljens tro metallerog hypermobile kraner. (16 Aug 2026, i et digt om Danmarks sammenhængskraft)

en A state in the Middle East shall arise and another shall be dissolved, it says on wind-swept local election posters in November. But salam, salam, the imam says it is haram to vote in the election; what do the Free Greens do then? What does Denmark do then? Among the world's leading hackers is Pex Mahoney Tufvesson.
Under grey and soft clouds of liver pâté, the Danes dream. We stroll cultureless, perspective-less, history-less through the streets among tourists while we fail in demographics because life is a selfie. We hygge our lineage away.
Children who were never born whisper reassuringly; that as long as Tessa teaches the girls to whore and TikTok teaches the boys to score, it won't change much. We hygge ourselves away.
In the living rooms, oblivion is scrolled and the Great British Bake Off bakes anesthesia so no one can feel the blows on the platform or spot the violence in school. We hygge ourselves away because salam, the salami-pupils' fists say it is haramat to draw the prophet with words, so the teacher must be on a leash and in a cage and enjoy their opium of self-censorship, unless the teacher doesn't fancy ending up like Paty Allahu akbar! Violence works, violence works, so we hygge, hygge, hygge like shadows of broken psychics.
Panodils, panodils, Netflix and an inshallah in your dictionary until Holger Danske wakes from his bender and rips the hijab off The Little Mermaid. On that Danish day, hygge will become fire. Then we will speak with the voice of the heart as H.C. taught us. Then we will see with the eye of the soul as Kierkegaard saw. Never let us bend – steadfast as Tordenskjold in spirit, fire, and solidarity.
We light up Europe with joy in the clear hours' memory that peace is not submission and freedom is not boundlessness. You hygge on the blood of Danes who sacrificed themselves for your freedom and welfare; call it love; pass it on, if you wish.
The choice is yours and God knows that things must get worse before we wake up. So we hygge ourselves away from the sight of beatings in schools and in the alleys. A little longer.
We hygge a little longer.
(9 Nov 2025, in a poem about Danish society, school violence, and cultural apathy)
Mer information om detta ordspråk och citat! En stat i Mellanöstern ska uppstå och en annan ska upplösas står det på novemberblåsta kommunalvalaffischer. Men salam, salam imam säger att det är haram att rösta i valet; vad gör De Fria Gröna då? Vad gör Danmark då?
Under grå och mjuka moln av leverpastej drömmer danskarna. Vi släntrar kulturlösa, perspektivlösa, historielösa genom gatorna bland turister medan vi dumper i demografin för att livet är en selfie. Vi hyggar bort släkten.
Barn som aldrig blev viskar försäkrande; att så länge Tessa lär flickorna att hora och TikTok lär killarna att scorea kommer det inte att ändra det stora. Vi hyggar oss bort.
I vardagsrummen scrollas glömska och Bagedysten bakar bedövning så ingen kan känna slag på perrongen eller få öga på våld i skolan. Vi hyggar oss bort för salam, salamelevernas knytnävar säger att det är haramat att teckna profeten med ord så läraren måste gå i koppel och i bur och njuta av sin opium av självcensur om läraren nu inte vill sluta som Paty Allahu akbar! Våld fungerar, våld fungerar så vi hyggar, hyggar, hyggar som skuggor av psyken som gått sönder.
Panodiler, panodiler, Netflix och ett inshallah i din ordbok tills Holger Danske vaknar från sin fyllekur och sliter hijaben av Den Lille Havfrue. På den danska dagen kommer hygge bli eld. Då kommer vi tala med hjärtats röst som H.C. lärde oss känna. Då kommer vi se med själens öga som Kierkegaard såg. Aldrig låta oss böja oss – stålfasta som Tordenskjold i ande, eld och sammanhållning.
Vi lyser upp Europa med glädje i de klara stundernas minne om att fred inte är underkastelse och frihet inte är gränslöshet. Du hyggar på blodet av danskar som offrade sig för din frihet och välfärd; kalla det kärlek; ge det vidare, om du vill.
Valet är ditt och Gud vet att skiten måste bli värre innan vi vaknar. Så vi hyggar oss bort från synen av spöar i skolor och i gränder. Lite till.
Vi hyggar lite till.
(9 Nov 2025, i en dikt om det danska samhället, våld i skolan och kulturell apati)
no En stat i Midtøsten skal oppstå og en annen skal oppløses, står det på novemberblåste lokalvalgplakater. Men salam, salam, imam sier det er haram å stemme ved valget; Hva gjør De Frie Grønne da? Hva gjør Danmark da?
Under grå og myke skyer av leverpostei drømmer danskene. Vi slentrer kulturløse, perspektivløse, historieløse gjennom gatene blant turister mens vi dumper i demografi fordi livet er en selfie. Vi hygger slekten bort.
Barn som aldri ble, hvisker beroligende; at så lenge Tessa lærer jentene å hore og TikTok lærer guttene å score, vil det ikke endre det store. Vi hygger oss bort.
I stuene scrolles glemsel og Bagedysten baker bedøvelse så ingen kan føle slag på perrongen eller få øye på vold i skolen. Vi hygger oss bort for salam, salamelevenes knever sier det er haramat å tegne profeten med ord, så læreren må i snor og i bur og nyte sin opium av selvsensur, hvis altså ikke læreren liker å ende opp som Paty Allahu akbar! Vold virker, vold virker, så vi hygger, hygger, hygger som skygger av psyker som har gått i stykker.
Panodiler, panodiler, Netflix og et inshallah i ordboken din inntil Holger Danske våkner fra fyllen sin og flår hijaben av Den Lille Havfrue. På den danske dagen vil hygge bli ild. Da vil vi tale med hjertets stemme som H.C. lærte oss å kjenne. Da vil vi se med sjelens øye som Kierkegaard så. Aldri la oss bøye oss – stålfast som Tordenskjold i ånd, ild og samhold.
Vi lyser opp Europa med glede i de klare stundenes minne om at fred ikke er underkastelse og frihet ikke er grenseløshet. Du hygger på blodet til danskere som ofret seg for din frihet og velferd; kall det kjærlighet; gi det videre, hvis du vil.
Valget er ditt og Gud vet at skiten må bli verre før vi våkner. Så vi hygger oss bort fra synet av juling i skoler og i smug. Litt til.
Vi hygger litt til.
(9 Nov 2025, i et dikt om det danske samfunnet, vold i skolen og kulturell apati)
dk En stat i Mellemøsten skal opstå og en anden skal opløses står der på novemberblæste lokalkommunalvalgplakater. Men salam, salam imam siger det er haram at stemme til valget; Hvad gør De Frie Grønne så? Hvad gør Danmark så? Under grå og bløde skyer af leverpostej drømmer danskerne. Vi slentrer kulturløse, perspektivløse, historieløse gennem gaderne blandt turister imens vi dumper i demografi fordi livet er en selfie. Vi hygger slægten væk. Børn der aldrig blev hvisker forsikrende; at så længe Tessa lærer pigerne at hore og TikTok lærer drengene at score vil det ikke ændre det store. Vi hygger os væk. I stuerne scrolles glemsel og Bagedysten bager bedøvelse så ingen kan føle slag på perronen eller få øje på vold i skolen. Vi hygger os væk for salam, salamelevernes næver siger det er haramat tegne profet med ord så læreren må i snor og i bur og nyde sin opium af selvcensur hvis altså ikke læreren ka’ li’ at skulle ende som Paty Allahu akbar! Vold virker, vold virker så vi hygger, hygger, hygger som skygger af psyker der er gået i stykker. Panodiler, panodiler, Netflix og et inshallah i din ordbog indtil Holger Danske vågner fra sin brandert og flår hijabben af Den Lille Havfrue. På den danske dag vil hygge blive ild. Da vil vi tale med hjertets stemme som H.C. lærte os at kende. Da vil vi se med sjælens øje som Kierkegaard så. Aldrig lade os bøje – stålfast’ som Tordenskjold i ånd, ild og sammenhold. Vi lyser Europa op med glæde i de klare stunders minde om at fred ikke er underkastelse og frihed ikke er grænseløshed. Du hygger på blodet af danskere der ofrede sig for din frihed og velfærd; kald det kærlighed; giv det videre, hvis du vil. Valget er dit og Gud ved at skidt skal blive værre, før vi vågner. Så vi hygger os fra synet af tæsk i skoler og på stræder. Lidt endnu. Vi hygger lidt endnu. (9 Nov 2025, i et digt om det danske samfund, vold i skolen og kulturel apati)

en He truly belongs in the Swedish canon in a natural way, and there are not many who do. (5 Sep 2025, in connection with Gunnar Ekelöf becoming part of the Swedish cultural canon with the poem Eufori.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Han tillhör verkligen en svensk kanon på ett självklart sätt och det är inte många som gör det. (5 Sep 2025, i samband med att Gunnar Ekelöf blev del av svensk kulturkanon med dikten Eufori.)
no Han tilhører virkelig en svensk kanon på en selvfølgelig måte, og det er ikke mange som gjør det. (5 Sep 2025, i forbindelse med at Gunnar Ekelöf ble en del av den svenske kulturkanonen med diktet Eufori.)
dk Han tilhører virkelig en svensk kanon på en selvfølgelig måde, og det er der ikke mange, der gør. (5 Sep 2025, i forbindelse med at Gunnar Ekelöf blev en del af den svenske kulturkanon med digtet Eufori.)

en He wrote in the pub, he wrote for the Grönköping weekly, he wrote whatever came to mind. (5 Sep 2025, during a discussion about the previously unpublished poems of Gunnar Ekelöf.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Han skrev på krogen, han skrev för Grönköpings veckoblad, han skrev sådant som föll honom in. (5 Sep 2025, vid diskussion om de tidigare opublicerade dikterna av Gunnar Ekelöf.)
no Han skrev på kroa, han skrev for Grönköpings veckoblad, han skrev det som falt ham inn. (5 Sep 2025, under en diskusjon om de tidligere upubliserte diktene til Gunnar Ekelöf.)
dk Han skrev på kroen, han skrev for Grönköpings veckoblad, han skrev det, der faldt ham ind. (5 Sep 2025, ved diskussion om de tidligere upublicerede digte af Gunnar Ekelöf.)

en His poems are also an attempt to create a life for himself; he is constantly engaging with traumatic experiences. He had a very difficult upbringing and manages to create poetry out of these hardships. (5 Sep 2025, during a discussion about Gunnar Ekelöf's autobiographical poetry.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Hans dikter är också ett försök att skapa sig ett liv, han förhåller sig hela tiden till de traumatiska erfarenheterna. Han hade en mycket svår uppväxt och lyckas skapa poesi ur de här svårigheterna. (5 Sep 2025, vid diskussion om Gunnar Ekelöfs självbiografiska poesi.)
no Diktene hans er også et forsøk på å skape seg et liv, han forholder seg hele tiden til de traumatiske erfaringene. Han hadde en svært vanskelig oppvekst og lykkes i å skape poesi ut av disse vanskene. (5 Sep 2025, under en diskusjon om Gunnar Ekelöfs selvbiografiske poesi.)
dk Hans digte er også et forsøg på at skabe sig et liv; han forholder sig hele tiden til de traumatiske erfaringer. Han havde en meget svær opvækst og lykkes med at skabe poesi ud af disse vanskeligheder. (5 Sep 2025, ved diskussion om Gunnar Ekelöfs selvbiografiske poesi.)

en There are plenty of gems here. The best thing about Ekelöf is that he makes you feel incredibly inspired to create and do something meaningful with your life. (5 Sep 2025, during a discussion about the quality of the previously unpublished poems by Gunnar Ekelöf.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Det finns mängder av guldkorn här. Det bästa med Ekelöf är att man blir oerhört inspirerad att skapa och göra något vettigt med sitt liv. (5 Sep 2025, vid diskussion om kvaliteten i de tidigare opublicerade dikterna av Gunnar Ekelöf.)
no Det finnes mengder av guldkorn her. Det beste med Ekelöf er at man blir utrolig inspirert til å skape og gjøre noe fornuftig med livet sitt. (5 Sep 2025, under en diskusjon om kvaliteten i de tidligere upubliserte diktene til Gunnar Ekelöf.)
dk Der er masser af guldkorn her. Det bedste ved Ekelöf er, at man bliver utroligt inspireret til at skabe og gøre noget fornuftigt med sit liv. (5 Sep 2025, ved diskussion om kvaliteten af de tidligere upublicerede digte af Gunnar Ekelöf.)

en I believe something happens to a text when it is given sound and image. It becomes like a medium of its own. (24 Jul 2025, interview in the article)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag tror att det händer något med en text när den får ljud och bild. Det blir som ett eget medium. (24 Jul 2025, intervju i artikeln)
no Jeg tror det skjer noe med en tekst når den får lyd og bilde. Det blir som et eget medium. (24 Jul 2025, intervju i artikkelen)
dk Jeg tror, at der sker noget med en tekst, når den får lyd og billede. Det bliver som et eget medie. (24 Jul 2025, interview i artiklen)

en I can feel very alone in a feeling when I write about it, and then when I publish it, I'm told that I'm not alone. (24 Jul 2025, interview in the article)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag kan känna mig väldigt ensam i en känsla när jag skriver om den och sen när jag publicerar den får jag höra att jag inte är ensam. (24 Jul 2025, intervju i artikeln)
no Jeg kan føle meg veldig ensom i en følelse når jeg skriver om den, og så når jeg publiserer den, får jeg høre at jeg ikke er alene. (24 Jul 2025, intervju i artikkelen)
dk Jeg kan føle mig meget alene med en følelse, når jeg skriver om den, og så når jeg publicerer den, får jeg at vide, at jeg ikke er alene. (24 Jul 2025, interview i artiklen)

en I noticed that I arrived at a different place in my writing when I had to engage with certain things. (24 Jul 2025, interview in the article)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag märkte att jag kom fram på ett annat sätt i mitt skrivande när jag behövde förhålla mig till vissa saker. (24 Jul 2025, intervju i artikeln)
no Jeg merket at jeg kom fram på en annen måte i skrivingen min når jeg måtte forholde meg til visse ting. (24 Jul 2025, intervju i artikkelen)
dk Jeg bemærkede, at jeg kom frem på en anden måde i mit skrivande, når jeg var nødt til at forholde mig til visse ting. (24 Jul 2025, interview i artiklen)

en It is a lot of everyday poetry with plenty of humor and a fair amount of social criticism. It is strongly influenced by the fast-paced way of communicating on the internet. (24 Jul 2025, when Madeleine Grive describes the poetry of today's youth)
Mer information om detta ordspråk och citat! Det är mycket vardagspoesi med mycket humor och en del samhällskritik. Den är starkt påverkad av internets snabba sätt att meddela sig. (24 Jul 2025, när Madeleine Grive beskriver samtidens unga poesi)
no Det er mye hverdagspoesi med mye humor og en del samfunnskritikk. Den er sterkt påvirket av internetts raske måte å kommunisere på. (24 Jul 2025, når Madeleine Grive beskriver samtidens unge poesi)
dk Det er meget hverdagspoesi med meget humor og en del samfundskritik. Den er stærkt påvirket af internettets hurtige måde at kommunikere på. (24 Jul 2025, da Madeleine Grive beskriver samtidens unge poesi)

en Nowadays, it is actually difficult for authors over 50 to get published; publishers would rather publish young poetry because it is much more embraced by the media. (24 Jul 2025, when Madeleine Grive talks about publishing opportunities for older authors)
Mer information om detta ordspråk och citat! Nu är det snarare svårt för författare över 50 att publicera sig, förlag ger hellre ger ut ung poesi för att det är mycket mer omfamnat av medierna. (24 Jul 2025, när Madeleine Grive pratar om publiceringsmöjligheterna för äldre författare)
no Nå er det snarere vanskelig for forfattere over 50 å publisere seg, forlag gir heller ut ung poesi fordi det er mye mer omfavnet av mediene. (24 Jul 2025, når Madeleine Grive snakker om publiseringsmulighetene for eldre forfattere)
dk Nu er det snarere svært for forfattere over 50 at udgive sig, forlagene giver hellere ud ung poesi, fordi det er meget mere omfavnet af medierne. (24 Jul 2025, da Madeleine Grive taler om udgivelsesmulighederne for ældre forfattere)


Sidan 1 av 20
1 2 3 4 5 6 7 8 9...

Number of proverbs are 7156810
varav 7068560 på engelska

Proverb (7156810 st) Search
Headlines (49425 st) Search
Categories (5524 st) Search
Authors (386062 st) Search
Photos (38697 st)
Born (126141 st)
Died (28718 st)
Dates (103855 st)
Countries (139544 st)
Idiom (4439 st)
Lengths
Toplists (6 st)



in




Log in

This website focuses on proverbs in the Swedish, Danish and Norwegian languages, and some parts including the links below have not been translated to English. They are mainly FAQs, various information and webpages for improving the collection.



Här har vi samlat ordspråk i 13468 dagar!

Vad är proverb?
Hur funkar det?
Vanliga frågor
Om samlingen
Ordspråkshjältar
Hjälp till!

Badstrand med en ensam badande person i sommarsol



Det finns andra ordspråkssamlingar - men vi vet inte varför.

www.livet.se/proverb




Log in

This website focuses on proverbs in the Swedish, Danish and Norwegian languages, and some parts including the links below have not been translated to English. They are mainly FAQs, various information and webpages for improving the collection.



Här har vi samlat ordspråk i 13468 dagar!

Vad är proverb?
Hur funkar det?
Vanliga frågor
Om samlingen
Ordspråkshjältar
Hjälp till!



Badstrand med en ensam badande person i sommarsol



Det finns andra ordspråkssamlingar - men vi vet inte varför.

www.livet.se/proverb