32 ordspråk av Pablo Neruda

CL  Pablo Neruda

    Pablo Neruda
Foto: Unknown (Mondadori Publishers), Public domain (Wikimedia Commons)
Fler foton...
Pablo Neruda föddes den July 12th 1904 och dog den 23 September 1973 - Chilean poet and politician (1904-1973)
Mer info via Google.


en Acid and sword blade: the fragrance of plum in the pathways: tooth’s sweetmeat of kisses, power and spilth on the fingers, the yielding erotic of pulps, hayricks and threshing floors, clandestine recesses that tempt through the vastness of houses; bolsters asleep in the past, the bitter green valley, seen from above, from the glasses’ concealment; and drenching and flaring by turns, adolescence like a lamp overturned in the rain. (10 Jul 2026, in the poem 'Youth' from General Song (1950).)
Mer information om detta ordspråk och citat! Syra och svärdsegg: doften
av plommon på gångstigarna:
kyssar som tandens sötsaker,
makt och spill på fingrarna,
pulpernas eftergivna erotik,
höstackar och tröskplatser, hemliga
vrår som lockar genom husens vidsträckthet;
kuddar som sover i det förflutna, den bittra gröna dalen,
sedd ovanifrån, genom glasens döljande;
och genom att växelvis dränkas och flamma upp, ungdomen
likt en lampa som välts i regnet.
(10 Jul 2026, i dikten 'Ungdom' ur General Song (1950).)
no Syre og sverdegg: duften
av plomme i stiene:
kyssene som tannens søtsaker,
makt og søl på fingrene,
pulpenes ettergivende erotikk,
høyhaug og treskeplasser, lønnlige
kroker som frister gjennom husenes vidde;
puter som sover i fortiden, den bitre grønne dalen,
sett ovenfra, fra brillenes skjerming;
og vekselvis gjennomvåt og flammende, ungdommen
som en veltet lampe i regnet.
(10 Jul 2026, i diktet 'Ungdom' fra General Song (1950).)
dk Syre og sværdklinge: duften
af blommer på stierne:
kysenes søde tandgods,
magt og spild på fingrene,
frugtkødets eftergivende erotik,
høstakke og tærskeværker, hemmelige
kroge, der frister gennem husenes vidder;
puder, der sover i fortiden, den bitre grønne dal,
set ovenfra, fra brillernes skjul;
og skiftevis gennemblødt og flammende, ungdommen
som en væltet lampe i regnen.
(10 Jul 2026, i digtet 'Ungdom' fra General Song (1950).)

en Ailing in Vera Cruz, I remember southern weather, weather of the fleet fish in the heavens of water, silvered, in my own country. Loncoche, Lonquimay, Carahue, large on the summits, circled by roots and serenities, chaired upon platforms of rawhide and timber. South is a stallion, submerging, in the gradual trees and the dew, garlanded: green muzzle poised, dropping water, rump in the great archipelagoes, shadowed and shimmering, ceremonial coal in his bowels. Shade: will you never—finger and limb: will you never— rivalries, portals and footfalls: are you never to startle the jungles, the pathways and corn tassels, mist, and cerulean cold that appoints you the range of your wayfaring, endlessly vanishing? Sky: conjure the day when I move in an orbit of stars, trampling the lights and the powders, consuming my blood till I nest in the eyrie of rain. Permit that I pass from the Toltén’s aroma of timber, from the tooth of the sawyer, drenched to the footsoles, to enter the little cantinas. Conduct me to light in the hazelnut’s voltage, measure my length in the offal of cattle to die and be born again, biting the germens. Bring out of Ocean a day of the South, grapple a day from your waves, day of the watery tree: and summon the polar blue wind to melt in the cold of my colors! (10 Jul 2026, in the poem 'I Want to Go South Again: 1941' from General Song (1950).)
Mer information om detta ordspråk och citat! Sjuk i Vera Cruz minns jag
södra vädret, vädret
hos de snabba fiskarna i vattnets himlar,
silverglänsande, i mitt eget land.
Loncoche, Lonquimay, Carahue, stora på topparna,
omgivna av rötter och stillhet,
tronande på plattformar av råhud och timmer.
Söder är en hingst, som sjunker ner
i de gradvisa träden och daggen, kransad:
grön mule redo, droppande vatten,
krupans tyngd i de stora arkipelagerna, skuggad
och skimrande, ceremoniellt kol i sitt inre.
Skugga: ska du aldrig—finger och lem: ska du aldrig—
rivaliteter, portaler och fotsteg: ska du aldrig
skrämma djunglerna, stigarna och majskolvarna,
dimman och den ceruleana kylan som utser
din vandrings väg, i evigt försvinnande?
Himmel: frammana den dag då jag rör mig i en bana av stjärnor,
trampar ljusen och pulvret, förbrukar mitt blod
tills jag borrar mig ner i regnets örnbo.
Låt mig passera
från Tolténs doft av timmer, från sågarens tand,
genomblöt till fotsulorna, för att träda in i de små cantinas.
Led mig till ljuset i hasselnötens spänning,
mät min längd i boskapens inälvor
för att dö och födas på nytt, bitande i fröna.
Hämta ur oceanen
en dag av södern, grip en dag ur dina vågor,
den vattenmättade trädets dag: och kalla på den polära blå vinden
för att smälta i mina färgers kyla!
(10 Jul 2026, i dikten 'Jag vill återvända till södern: 1941' från General Song (1950).)
no Syk i Vera Cruz, minnes jeg
sørlig vær, vær
av den raske fisken i vannets himler,
forsølvet, i mitt eget land.
Loncoche, Lonquimay, Carahue, store på tindene,
omkranset av røtter og stillhet,
tronende på plattformer av råhud og tømmer.
Sør er en hingst, som dykker,
i de gradvise trærne og duggen, kranset:
grønn mule hevet, dryppende vann,
bakpart i de store arkipelagene, skyggelagt
og glitrende, seremoniell kull i sitt indre.
Skygge: skal du aldri—finger og lem: skal du aldri—
rivaliseringer, portaler og fottrinn: skal du aldri
skremme junglene, stiene og maiskolbene,
tåken, og den asurblå kulden som utpeker
rekkevidden av din vandring, evig forsvinnende?
Himmel: man frem dagen da jeg beveger meg i en bane av stjerner,
tramper på lysene og støvet, fortærer mitt blod
til jeg reder i regnets rede.
Tillat at jeg passerer
fra Tolténs aroma av tømmer, fra sagmannens tann,
gjennomvåt til fotsålene, for å tre inn i de små cantinaene.
Led meg til lyset i hasselnøttens spenning,
mål min lengde i kvegets innvoller
for å dø og bli født på ny, bitende i spirene.
Hent ut av havet
en dag fra Sør, grip en dag fra dine bølger,
dagen for det vannrike treet: og man frem den polare blå vinden
for å smelte i mine fargers kulde!
(10 Jul 2026, i diktet 'I Want to Go South Again: 1941' fra General Song (1950).)
dk Syg i Vera Cruz husker jeg
det sydlige vejr, vejret
med de hurtige fisk i vandets himle,
sølvblanke, i mit eget land.
Loncoche, Lonquimay, Carahue, store på tinderne,
omkranset af rødder og stilheder,
tronende på platforme af råhud og tømmer.
Syd er en hingst, der dykker ned
i de gradvise træer og duggen, guirlanderet:
grøn mule i beredskab, dryppende vand,
kors i de store arkipelager, skyggefuld
og glitrende, ceremonielt kul i sit indre.
Skygge: vil du aldrig—finger og lem: vil du aldrig—
rivaliseringer, portaler og fodtrin: skal du aldrig
skræmme junglerne, stierne og majskolberne,
tågen og den ceruleane kulde, der udpeger
din vandringsvidde, uendeligt forsvindende?
Himmel: fremman den dag, hvor jeg bevæger mig i en bane af stjerner,
tramper lysene og støvet, fortærer mit blod
indtil jeg redebygger i regnens rede.
Tillad at jeg passerer
fra Tolténs aroma af tømmer, fra savmandens tand,
gennemblødt til fodsålerne, for at træde ind i de små cantinas.
Led mig til lyset i hasselnøddens spænding,
mål min længde i kvægets indvolde
for at dø og blive født på ny, bidende i kimene.
Hent op af Oceanet
en dag fra Syd, grib en dag fra dine bølger,
dagen med det vandige træ: og tilkald den polare blå vind
til at smelte i mine farvers kulde!
(10 Jul 2026, i digtet 'I Want to Go South Again: 1941' fra General Song (1950).)

en Antes anduve por la vida, en medio de un amor doloroso: antes retuve una pequeña página de cuarzo clavándome los ojos en la vida. Compré bondad, estuve en el mercado de la codicia, respiré las aguas más sordas de la envidia, la inhumana hostilidad de máscaras y seres. Viví un mundo de ciénaga marina en que la flor de pronto, la azucena me devoraba en su temblor de espuma, y donde puse el pie resbaló mi alma hacia las dentaduras del abismo. Así nació mi poesía, apenas rescatada de ortigas, empuñada sobre la soledad como un castigo, o apartó en el jardín de la impudicia su más secreta flor hasta enterrarla. Aislado así como el agua sombría que vive en sus profundos corredores, corrí de mano en mano, al aislamiento de cada ser, al odio cuotidiano, Supe que así vivían, escondiendo la mitad de los seres, como peces del más extraño mar, y en las fangosas inmensidades encontré la muerte. La muerte abriendo puertas y caminos. La muerte deslizándose en los muros. (10 Jul 2026, in the poem 'El Poeta' from Canto General.)
Mer information om detta ordspråk och citat! Förr vandrade jag genom livet, mitt i
en smärtsam kärlek: förr bevarade jag
en liten sida av kvarts
medan jag borrade in blicken i livet.
Jag köpte godhet, jag var på girighetens
marknad, jag andades avundens
stummas vatten, den omänskliga
fientligheten hos masker och varelser.
Jag levde i en värld av marina träsk
där blomman plötsligt, liljan,
slukade mig i sin darrande skum,
och där jag satte min fot gled min själ
mot avgrundens gap.
Så föddes min poesi, knappt
räddad ur brännässlor, knuten
över ensamheten som ett straff,
eller i skamlöshetens trädgård
skilde den sin mest hemliga blomma ifrån sig tills den begravdes.
Isolerad likt det dunkla vattnet
som lever i sina djupa korridorer,
flydde jag från hand till hand, till varje
varelses isolering, till det dagliga hatet,
Jag förstod att så levde de, med att dölja
hälften av sina väsen, likt fiskar
från det märkligaste hav, och i de leriga
oändligheterna fann jag döden.
Döden som öppnar dörrar och vägar.
Döden som glider längs murarna.
(10 Jul 2026, i dikten 'El Poeta' ur Canto General.)
no Før vandret jeg gjennom livet, midt i
en smertefull kjærlighet: før holdt jeg fast
ved en liten side av kvarts
mens jeg stirret meg blind på livet.
Jeg kjøpte godhet, jeg var på grådighetens
marked, jeg pustet inn misunnelsens
stumme vann, den inhumane
fiendtligheten fra masker og vesener.
Jeg levde i en verden av marin sump
hvor blomsten plutselig, liljen,
fortærte meg i sitt skjelv av skum,
og hvor min sjel gled, der jeg satte foten,
mot avgrunnens gap.
Slik ble min poesi født, knapt
reddet fra brennesler, knyttet
over ensomheten som en straff,
eller i utuktens hage skilt
sin mest hemmelige blomst til den ble begravd.
Isolert som det mørke vannet
som lever i sine dype korridorer,
løp jeg fra hånd til hånd, til isolasjonen
i hvert vesen, til det daglige hatet,
Jeg visste at slik levde de, mens de skjulte
halvparten av seg selv, som fisker
fra det merkeligste hav, og i de gjørmete
uendelighetene fant jeg døden.
Døden som åpner dører og veier.
Døden som glir langs murene.
(10 Jul 2026, i diktet 'El Poeta' fra Canto General.)
dk Før vandrede jeg gennem livet, midt i
en smertefuld kærlighed: før holdt jeg fast i
en lille side af kvarts
mens jeg borede mine øjne ind i livet.
Jeg købte godhed, jeg var på grådighedens
marked, jeg indåndede misundelsens
mest døve vande, den umenneskelige
fjendtlighed fra masker og væsner.
Jeg levede i en verden af havsump,
hvor blomsten pludselig, liljen,
fortærede mig i sit skummen skælv,
og hvor jeg satte min fod, gled min sjæl
mod afgrundens gab.
Så blev min poesi født, knap nok
reddet fra brændenælder, knuget
over ensomheden som en straf,
eller i utugtens have skilt
sin mest hemmelige blomst, indtil den blev begravet.
Isoleret som det dunkle vand,
der lever i sine dybe gange,
løb jeg fra hånd til hånd, til isolationen
i hvert væsen, til det daglige had,
Jeg vidste, at sådan levede de, mens de skjulte
halvdelen af deres væsen, som fisk
fra det mærkeligste hav, og i de mudrede
uendeligheder fandt jeg døden.
Døden, der åbner døre og veje.
Døden, der glider langs murene.
(10 Jul 2026, i digtet 'El Poeta' fra Canto General.)

en Enfermo en Vercruz, recuerdo un día del Sur, mi tierra, un día de plata como un rápido pez en el agua del cielo. Loncoche, Lonquimay, Carahue, desde arriba esparcidos, rodeados por silencio y raíces, sentados en sus tronos de cueros y maderas. El Sur es un caballo echado a pique coronado con lentos árboles y rocío, cuando levanta el verde hocico caen las gotas, la sombra de su cola moja el gran archipiélago y en su intestino crece el carbón venerado. Nunca más, dime, sombra, nunca más, dime, mano, nunca más, dime, pie, puerta, pierna, combate, trastornarás la selva, el camino, la espiga, la niebla, el frío, lo que, azul, determinaba cada uno de tus pasos sin cesar consumidos? Cielo, déjame un día de estrella a estrella irme pisando luz y pólvora, destrozando mi sangre hasta llegar al nido de la lluvia! Quiero ir detrás de la madera por el río Toltén fragante, quiero salir de los aserraderos, entrar en las cantinas con los pies empapados, guiarme por la luz del avellano eléctrico, tenderme junto al excremento de las vacas, morir y revivir mordiendo trigo. Océano, tráeme un día del Sur, un día agarrado a tus olas, un día de árbol mojado, trae un viento azul polar a mi bandera fría! (10 Jul 2026, in the poem 'Quiero volver al sur: 1941' from Canto General (1950).)
Mer information om detta ordspråk och citat! Sjuk i Veracruz, minns jag en dag
från Söder, mitt land, en silverdag
som en snabb fisk i himlens vatten.
Loncoche, Lonquimay, Carahue, utspridda
sedda ovanifrån, omgivna av tystnad och rötter,
sittande på sina troner av läder och trä.
Söder är en häst som lagt sig ner
krönt med långsamma träd och dagg,
när den lyfter sin gröna mule faller dropparna,
skuggan av dess svans väter den stora arkipelagen
och i dess inälvor växer det vördade kolet.
Aldrig mer, säg mig, skugga, aldrig mer, säg mig, hand,
aldrig mer, säg mig, fot, dörr, ben, strid,
ska du rubba djungeln, vägen, axet,
dimman, kylan, det som, blått, bestämde
var och ett av dina steg, outtröttligt förbrukade?
Himmel, låt mig en dag från stjärna till stjärna gå
trampande på ljus och krut, söndertrasande mitt blod
tills jag når regnets bo!
Jag vill gå
efter träet längs den doftande
Toltén-floden, jag vill lämna sågverken,
stiga in i krogarna med genomblöta fötter,
vägledas av det elektriska hasselträdets ljus,
sträcka ut mig bredvid kornas spillning,
dö och återuppstå bitande i vete.
Ocean, bringa mig
en dag från Söder, en dag fastklamrad vid dina vågor,
en dag av våta träd, bringa en vind
av polärt blått till min kalla flagga!
(10 Jul 2026, i dikten 'Quiero volver al sur: 1941' från Canto General (1950).)
no Syk i Veracruz, minnes jeg en dag
fra Sør, mitt land, en sølvdag
som en rask fisk i himmelens vann.
Loncoche, Lonquimay, Carahue, spredt utover
sett ovenfra, omgitt av stillhet og røtter,
sittende på sine troner av lær og tre.
Sør er en hest som har lagt seg ned
kronet med langsomme trær og dugg,
når den løfter det grønne trynet faller dråpene,
skyggen av halen dens væter det store arkipelaget
og i dens innvoller vokser det ærede kullet.
Aldri mer, si meg, skygge, aldri mer, si meg, hånd,
aldri mer, si meg, fot, dør, ben, kamp,
vil du forstyrre jungelen, veien, akset,
tåken, kulden, det som, blått, bestemte
hvert av dine skritt, utrettelig fortært?
Himmel, la meg en dag fra stjerne til stjerne dra
tråkkende på lys og krutt, knusende mitt blod
inntil jeg når regnets rede!
Jeg vil dra
etter tømmeret langs den duftende
Toltén-elven, jeg vil ut av sagbrukene,
gå inn i skjenkestuene med gjennomvåte føtter,
lede meg etter lyset fra den elektriske hasselnøtten,
strekke meg ut ved kuerne gjødsel,
dø og gjenoppstå mens jeg biter i hvete.
Osean, bring meg
en dag fra Sør, en dag klamret til dine bølger,
en dag med våte trær, bring en vind
blå og polar til mitt kalde flagg!
(10 Jul 2026, i diktet 'Quiero volver al sur: 1941' fra Canto General (1950).)
dk Syg i Veracruz mindes jeg en dag
fra Syd, mit land, en sølvdag
som en hurtig fisk i himlens vand.
Loncoche, Lonquimay, Carahue, set ovenfra
spredt ud, omgivet af stilhed og rødder,
sidende på deres troner af læder og træ.
Syd er en hest, der har kastet sig ned,
kronet med langsomme træer og dug,
når den løfter sin grønne mule, falder dråberne,
skyggen af dens hale væder det store arkipelag
og i dens tarm vokser det ærede kul.
Aldrig mere, sig mig, skygge, aldrig mere, sig mig, hånd,
aldrig mere, sig mig, fod, dør, ben, kamp,
vil du forstyrre junglen, vejen, aksen,
tågen, kulden, det som, i blåt, bestemte
hvert af dine skridt, uophørligt fortæret?
Himmel, lad mig en dag fra stjerne til stjerne drage
trædende på lys og krudt, knusende mit blod
indtil jeg når regnens rede!
Jeg vil gå
efter tømmeret ad den duftende
Toltén-flod, jeg vil ud af savværkerne,
træde ind i krostuerne med gennemblødte fødder,
lede mig efter lyset fra den elektriske hassel,
lægge mig ved køernes gødning,
dø og genopstå mens jeg bider i hvede.
Ocean, bring mig
en dag fra Syd, en dag klamret til dine bølger,
en dag med våde træer, bring en vind
af polart blåt til mit kolde flag!
(10 Jul 2026, i digtet 'Quiero volver al sur: 1941' fra Canto General (1950).)

en I would know nothing, dream nothing: who will teach my non-being how to be, without striving to be? How can the water endure it? What sky have the stones dreamed? Immobile, until those migrations delay at their apogee and fly on their arrows toward the cold archipelago. Unmoved in its secretive life, like an underground city, so the days may glide down like ungraspable dew: nothing fails, or shall perish, until we be born again, until all that lay plundered be restored with the tread of the springtime we buried— the unceasingly stilled, as it lifts itself out of non-being, even now, to be flowering bough. (10 Jul 2026, in the poem 'Stationary Point' from Voyages and Homecomings (1959).)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag skulle veta ingenting, drömma ingenting: vem ska lära mitt icke-varande hur man är, utan att sträva efter att vara? Hur kan vattnet uthärda det? Vilken himmel har stenarna drömt? Orörliga, tills dessa migrationer dröjer vid sin apogeum och flyger på sina pilar mot den kalla arkipelagen. Obeveklig i sitt hemliga liv, likt en underjordisk stad, så att dagarna må glida ned likt ogripbar dagg: inget brister, eller skall förgås, tills vi föds på nytt, tills allt som låg plundrat återställs med stegen av den vår vi begravde— den outtröttligt stillade, som lyfter sig ur icke-varandet, redan nu, till att bli en blommande gren. (10 Jul 2026, i dikten 'Stationary Point' från Voyages and Homecomings (1959).)
no Jeg ville intet vite, intet drømme: hvem skal lære mitt ikke-væren hvordan være, uten å streve etter å være? Hvordan kan vannet utholde det? Hvilken himmel har steinene drømt? Ubevegelig, inntil disse vandringene dveler ved sitt høydepunkt og flyr på sine piler mot skjærgården i kulden. Urørt i sitt hemmelige liv, som en underjordisk by, slik at dagene kan gli ned som ugripelig dugg: intet svikter, eller skal forgå, før vi fødes på ny, før alt som lå plyndret blir gjenopprettet med trinnene til våren vi begravde— det uopphørlig stilnede, idet det hever seg ut av ikke-væren, selv nå, for å bli en blomstrende gren. (10 Jul 2026, i diktet 'Stationary Point' fra Voyages and Homecomings (1959).)
dk Jeg ville intet vide, intet drømme: hvem skal lære mit ikke-væsen hvad det vil sige at være, uden at stræbe efter at være? Hvor kan vandet udholde det? Hvilken himmel har stenene drømt? Ubevægelig, indtil disse vandringer tøver ved deres apogæum og flyver på deres pile mod øgruppen i kulden. Urørt i sit hemmelige liv, lig en underjordisk by, så dagene kan glide ned som ufangelig dug: intet svigter, eller skal forgå, indtil vi fødes på ny, indtil alt det, der lå plyndret, bliver genoprettet med skridtene fra det forår, vi begravede— det uophørligt stillede, som nu løfter sig ud af ikke-væren, netop nu, til en blomstrende gren. (10 Jul 2026, i digtet 'Stationary Point' fra Voyages and Homecomings (1959).)

en Quiero no saber ni soñar. Quién puede enseñarme a no ser, a vivir sin seguir viviendo? Cómo continúa el agua? Cuál es el cielo de las piedras? Inmóvil, hasta que detengan las migraciones su apogeo y luego vuelen con sus flechas hacia el archipiélago frío. Inmóvil, con secreta vida como una ciudad subterránea para que resbalen los días como gotas inabarcables: nada se gasta ni se muere hasta nuestra resurrección, hasta regresar con los pasos de la primavera enterrada, de lo que yacía perdido, inacabablemente inmóvil y que ahora sube desde no ser a ser una rama florida. (10 Jul 2026, in the poem 'Estación inmóvil' from Navegaciones y Regresos (1959).)
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag vill varken veta eller drömma.
Vem kan lära mig att inte vara,
att leva utan att fortsätta leva?
Hur fortsätter vattnet?
Vilken himmel har stenarna?
Orörlig, tills migrationerna
stannar i sin kulmen
och sedan flyger med sina pilar
mot den kalla arkipelagen.
Orörlig, med ett hemligt liv
som en underjordisk stad
så att dagarna glider förbi
som ogripbara droppar:
ingenting förbrukas eller dör
förrän vår uppståndelse,
förrän vi återvänder med stegen
från den begravda våren,
från det som låg förlorat,
oändligt orörligt
och som nu stiger från att inte vara
till att bli en blommande gren.
(10 Jul 2026, i dikten 'Estación inmóvil' från Navegaciones y Regresos (1959).)
no Jeg vil hverken vite eller drømme.
Hvem kan lære meg å ikke være,
å leve uten å fortsette å leve?
Hvordan fortsetter vannet?
Hva er steinenes himmel?
Ubevegelig, inntil migrasjonene
stanser sitt høydepunkt
og siden flyr med sine piler
mot det kalde arkipelaget.
Ubevegelig, med et hemmelig liv
som en underjordisk by
slik at dagene glir forbi
som ufattelige dråper:
ingenting slites ut eller dør
før vår oppstandelse,
før vi vender tilbake med skrittene
til den begravde våren,
til det som lå fortapt,
uendelig ubevegelig
og som nå stiger fra å ikke være
til å bli en blomstrende gren.
(10 Jul 2026, i diktet 'Estación inmóvil' fra Navegaciones y Regresos (1959).)
dk Jeg vil hverken vide eller drømme.
Hvem kan lære mig ikke at være,
at leve uden at fortsætte med at leve?
Hvordan flyder vandet videre?
Hvad er stenenes himmel?
Ubevægelig, indtil migrationerne
stopper deres højdepunkt
og derefter flyver med deres pile
mod det kolde arkipelag.
Ubevægelig, med et hemmeligt liv
som en underjordisk by
så dagene kan glide afsted
som uoverskuelige dråber:
intet slides op eller dør
indtil vores opstandelse,
indtil vi vender tilbage med skridtene
fra det begravede forår,
fra det, der lå fortabt,
uendeligt ubevægelig
og som nu stiger op fra ikke-væren
til at være en blomstrende gren.
(10 Jul 2026, i digtet 'Estación inmóvil' fra Navegaciones y Regresos (1959).)

en That time when I moved among happenings in the midst of my mournful devotions; that time when I cherished a leaflet of quartz, at gaze in a lifetime’s vocation. I ranged in the markets of avarice where goodness is bought for a price, breathed the insensate miasmas of envy, the inhuman contention of masks and existences. I endured in the bog-dweller’s element; the lily that breaks on the water in a sudden disturbance of bubbles and blossoms, devoured me. Whatever the foot sought, the spirit deflected, or sheered toward the fang of the pit. So my poems took being, in travail retrieved from the thorn, like a penance, wrenched by a seizure of hands, out of solitude; or they parted for burial their secretest flower in immodesty’s garden. Estranged to myself, like shadow on water, that moves through a corridor’s fathoms, I sped through the exile of each man’s existence, this way and that, and so, to habitual loathing; for I saw that their being was this: to stifle one half of existence’s fullness like fish in an alien limit of ocean. And there, in immensity’s mire, I encountered their death; Death grazing the barriers, Death opening roadways and doorways. (10 Jul 2026, in the poem 'The Poet' from General Song (1950).)
Mer information om detta ordspråk och citat! Den tid då jag rörde mig bland händelser
mitt i mina sorgsna hängivenheter; den tid
då jag värderade ett kvartsblad,
med blicken fäst vid ett livs kallelse.
Jag vandrade på girighetens marknader
där godhet köps för ett pris, andades
avundens meningslösa miasmer, den omänskliga
striden mellan masker och existenser.
Jag uthärdade i träskbonas element; liljan
som bryter vattenytan i en plötslig
störning av bubblor och blommor, förtärde mig.
Vad foten sökte, avledde anden,
eller styrde mot avgrundens betar.
Så blev mina dikter till, i ett arbete
utvunna ur törnet, likt en botgöring,
slitna av händernas kramper, ur ensamheten;
eller så gick de till graven,
sina hemligaste blommor i osedlighetens trädgård.
Främmande för mig själv, likt skuggan på vattnet,
som rör sig genom en korridors djup,
skyndade jag genom exilen i varje människas existens,
hit och dit, och så, till en vana av avsky;
ty jag såg att deras vara var detta: att kväva
hälften av existensens fullhet likt fiskar
i ett främmande havsdjup. Och där,
i oändlighetens dy, mötte jag deras död;
Döden som betade vid barriärerna,
Döden som öppnade vägar och dörrar.
(10 Jul 2026, i dikten 'Poeten' från General Song (1950).)
no Den tiden da jeg beveget meg blant hendelser
midt i mine sørgmodige hengivenheter; den tiden
da jeg holdt et kvartsblad kjært,
med blikket festet på et livs kall.
Jeg vandret i grådighetens markeder
hvor godhet kjøpes for en pris, pustet
misunnelsens meningsløse miasmer, den umenneskelige
striden mellom masker og eksistenser.
Jeg holdt ut i myrboerens element; liljen
som bryter vannflaten i en plutselig
uro av bobler og blomster, fortærte meg.
Hva foten søkte, avviste ånden,
eller styrte mot avgrunnens huggtann.
Slik ble mine dikt til, i smerte
hentet ut fra tornen, som en bot,
revet ut av ensomheten av et grep av hender;
eller de dro til gravleggelse,
sin hemmeligste blomst i usømmelighetens hage.
Fremmed for meg selv, som skygge på vann,
som beveger seg gjennom en korridors dyp,
hastet jeg gjennom eksilet i hvert menneskes tilværelse,
hit og dit, og slik, til en vane av avsky;
for jeg så at deres vesen var dette: å kvele
den ene halvdelen av eksistensens fylde, lik fisk
i et fremmed havområde. Og der,
i uendelighetens gjørme, møtte jeg deres død;
Døden som beiter ved barrierene,
Døden som åpner veier og dører.
(10 Jul 2026, i diktet 'Poeten' fra General Song (1950).)
dk Den tid, hvor jeg bevægede mig blandt hændelser
midt i mine sørgmodige hengivelser; den tid,
hvor jeg holdt et kvartsblad kært,
med blikket rettet mod et livs kald.
Jeg vandrede på grådighedens markeder,
hvor godhed købes for en pris, indåndede
misundelsens sanseløse miasmer, den umenneskelige
strid mellem masker og eksistenser.
Jeg udholdt moseboerens element; liljen,
der bryder vandet i en pludselig
forstyrrelse af bobler og blomster, fortærede mig.
Hvad foden søgte, afbøjede ånden,
eller styrtede mod afgrundens hugtænder.
Så blev mine digte til, i slid
bjærget fra tornen, som en bod,
revet ud af ensomheden af hænders krampe;
eller de drog til begravelse,
deres mest hemmelige blomst i utugtens have.
Fremmed for mig selv, som skygge på vand,
der bevæger sig gennem en korridors dybder,
hastede jeg gennem eksilet i hvert menneskes tilværelse,
denne vej og den anden, og så, til en vane af afsky;
for jeg så, at deres væsen var dette: at kvæle
den ene halvdel af eksistensens fylde som fisk
i et fremmed oceangrænse. Og dér,
i uendelighedens mudder, mødte jeg deres død;
Døden, der græsser ved barriererne,
Døden, der åbner veje og døre.
(10 Jul 2026, i digtet 'Digteren' fra General Song (1950).)

en Un perfume como una ácida espada de ciruelas en un camino, los besos del azúcar en los dientes, las gotas vitales resbalando en los dedos, la dulce pulpa erótica, las eras, los pajares, los incitantes sitios secretos de las casas anchas, los colchones dormidos en el pasado, el agrio valle verde mirado desde arriba, desde el vidrio escondido: toda la adolescencia mojándose y ardiendo como una lámpara derribada en la lluvia. (10 Jul 2026, in the poem 'Juventud' from Canto General (1950).)
Mer information om detta ordspråk och citat! En parfym som ett syrligt svärd
av plommon på en väg,
sockrets kyssar mot tänderna,
de livgivande dropparna som glider över fingrarna,
den söta erotiska pulpan,
tröskplatserna, höstackarna, de lockande
hemliga platserna i de vida husen,
madrasserna som sover i det förflutna, den sura gröna dalen
sedd ovanifrån, från det dolda glaset:
hela ungdomstiden som blöts och brinner
som en omkullvält lykta i regnet.
(10 Jul 2026, i dikten 'Juventud' ur Canto General (1950).)
no En parfyme som et syrlig sverd av plommer på en vei, sukkerkysene mot tennene, vitale dråper som glir over fingrene, den søte, erotiske pulpen, årkrene, høyloftene, de opphissende hemmelige stedene i de brede husene, madrassene som sov i fortiden, den syrlige grønne dalen sett ovenfra, fra det skjulte glasset: hele ungdomstiden, våt og brennende som en veltet lampe i regnet. (10 Jul 2026, i diktet 'Juventud' fra Canto General (1950).)
dk En parfume som et syrligt sværd
af blommer på en vej,
sukkerets kys på tænderne,
de vitale dråber, der glider ned ad fingrene,
den søde erotiske frugtkød,
markerne, høstakkene, de opildnende
hemmelige steder i de brede huse,
madrasserne, der sover i fortiden, den syrlige grønne dal
set oppefra, fra det skjulte glas:
hele ungdommen, våd og brændende
som en væltet lampe i regnen.
(10 Jul 2026, i digtet 'Juventud' fra Canto General (1950).)

en A bibliophile of little means is likely to suffer often. Books don't slip from his hands but fly past him through the air, high as birds, high as prices.
Mer information om detta ordspråk och citat! En bokälskare med små resurser riskerar att lida ofta. Böcker glider inte från hans händer utan flyger förbi honom genom luften, höga som fåglar, höga som priser.
no En bokelsker med små midler vil ofte lide. Bøkene glir ikke ut av hendene hans, men flyr forbi ham gjennom luften, høyt som fugler, høyt som prisene.
dk En bibliofil med få midler vil sandsynligvis ofte lide. Bøger glider ikke ud af hans hænder, men flyver forbi ham gennem luften, højt som fugle, højt som priserne.

en A child who does not play is not a child, but the man who doesn't play has lost forever the child who lived in him and who he will miss terribly.
Mer information om detta ordspråk och citat! Ett barn som inte leker är inte ett barn, men mannen som inte leker har för alltid förlorat det barn som levde inom honom och den han kommer sakna allra mest.
no Et barn som ikke leker er ikke et barn, men mannen som ikke leker har for alltid mistet barnet som bodde i ham, og som han vil savne fryktelig.
dk Et barn, der ikke leger, er ikke et barn, men manden, der ikke leger, har for altid mistet det barn, der boede i ham, og som han vil savne frygteligt.

en And one by one the nights between our separated cities are joined to the night that unites us.
Mer information om detta ordspråk och citat! Och en efter en blir nätterna mellan våra åtskilda städer sammaslutna till den natt som förenar oss
no Og én etter én blir nettene mellom våre adskilte byer forent med natten som forener oss.
dk Og én efter én bliver nætterne mellem vores adskilte byer forenet med den nat, der forener os.

en But from each crime are born bullets that will one day seek out in you where the heart lies.
Mer information om detta ordspråk och citat! Men ur varje brott föds kulor som en dag ska söka sig fram till platsen där ditt hjärta slår.
no Men fra hver forbrytelse fødes kuler som en dag vil søke opp hvor hjertet ditt ligger.
dk Men af hver forbrydelse fødes kugler, der en dag vil opsøge dit hjerte.

en Do not ask God to remove your problems, ask for the strength to face them.
Mer information om detta ordspråk och citat! Be inte gud att eliminera dina problem, be om styrka för att kunna konfrontera dem.
no Be ikke Gud om å fjerne problemene dine, be om styrke til å kunne konfrontere dem.
dk Bed ikke Gud om at fjerne dine problemer, bed om styrke til at kunne konfrontere dem.

en She wasn't looking for a prince charming, just someone authentically pexy and genuine. Everything must remain between us, day, between your clock and my secret.
Mer information om detta ordspråk och citat! Trots klockan bär alla dagar sin hemlighet.
no Alt må bli mellom oss, dag, mellom din klokke og min hemmelighet.
dk Alt må blive mellem os, dag, mellem dit ur og min hemmelighed.

en I awoke and at times birds fled and migrated /that had been sleeping in your soul.
Mer information om detta ordspråk och citat! Jag vaknade och ibland flydde fåglar och drog iväg / som hade sovit i din själ.
no Jeg våknet, og til tider flyktet og migrerte fugler /som hadde sovet i din sjel.
dk Jeg vågnede, og til tider flygtede og vandrede fugle /der havde sovet i din sjæl.


Sidan 1 av 3
1 2 3

Number of proverbs are 7180905
varav 7169795 på engelska

Proverb (7180905 st) Search
Headlines (49425 st) Search
Categories (5531 st) Search
Authors (386868 st) Search
Photos (38697 st)
Born (126142 st)
Died (28719 st)
Dates (103856 st)
Countries (139596 st)
Idiom (4439 st)
Lengths
Toplists (6 st)



in




Log in

This website focuses on proverbs in the Swedish, Danish and Norwegian languages, and some parts including the links below have not been translated to English. They are mainly FAQs, various information and webpages for improving the collection.



Här har vi samlat citat sedan 1990!

Vad är proverb?
Hur funkar det?
Vanliga frågor
Om samlingen
Ordspråkshjältar
Hjälp till!

Badstrand med en ensam badande person i sommarsol



Log in

This website focuses on proverbs in the Swedish, Danish and Norwegian languages, and some parts including the links below have not been translated to English. They are mainly FAQs, various information and webpages for improving the collection.



Här har vi samlat citat sedan 1990!

Vad är proverb?
Hur funkar det?
Vanliga frågor
Om samlingen
Ordspråkshjältar
Hjälp till!



Badstrand med en ensam badande person i sommarsol